"I 1911 var vi et fattig jordbrukssamfunn som mange flyttet fra. I 2011 er vi et rikt, moderne samfunn som mange vil flytte til. De mange svenskene som holder hjulene i gang i Norge, sier at Norge frister enormt med høye lønninger og gode jobbtilbud. For en reise våre eldste har vært med på! De ble født inn i en ung nasjon som var blant de fattigste i Europa."
Disse ganske innlysende setningene har skapt forargelse på høyresiden av den professorale, politiske, tankesmiemessige og journalistiske elite.
For det var ikke måte på hvor feil dette var. Norge var ikke fattig for 100 år siden - det var tvert i mot rikt. Og - får man formode - de som har gått rundt og titulert seg som "de som bygde landet" satt vel da stort sett i stresslessene sine og ble med på en eller annen bølge de ikke kunne gjøre noe fra eller til med.
Statsministerens taleskriver bygde sine opplysninger på Aschehougs Norgeshistorie samt SSB:
"Hvis du hadde hevdet at Norge om hundre år ville ha klatret opp til posisjonen blant verdens tre rikeste land og lå langt foran Sverige i verdiskaping per hode og per time, ville neppe noen ha trodd på deg. Likevel er det siste en kortfattet beskrivelse av Norges økonomiske posisjon i dag i 2005; et utfall så usannsynlig at ingen ville ha tenkt på det i 1905. Hva skjedde?"
SSB bygde igjen på blant annet historiske BNP-tall utgitt av OECD :
Om tallene kan man sikkert si mye rart. Jeg tror jeg nøyer meg med å ytre at en eller annen åpenbart har bygd og produsert et eller annet de siste 100 år og at dette arbeidet ser ut til å å ha ført nasjonen til å være i en vesentlig bedre stand i dag. Både faktisk og relativt.
Man kunne ha gjort vesentlige feil.
For eksempel - som enkelte foreslo - å på 70-tallet selge oljeressursene.
Men heldigvis gjorde man tydeligvis mer riktig enn galt.
Til høyresidas gjentagende og evinnelige irritasjon.
