Hjertevarmt tough on crime

Partiene på høyresiden liker å framstå som hard mot de harde. Klaske til de kriminelle, hive dem i fengsel, kastrere dem, gasse dem - eller aller helst: få dem ut av landet som sådan.

Over halvparten av partiets velgere ønsker å innføre dødsstraff. Stort tøffere on crime enn dette er det vanskelig å bli: det du har gjort var faktisk så ille at vi beklageligvis ikke har noe annet valg enn å plaffe deg ned.

Dog skal det sies at den siste uken så har partiet vist seg fra en helt annen og mykere side.

Det er ikke hver dag at folk som beskyldes for kriminalitet blir møtt med støtteerklæringer fra sentrale Frp'ere - men det er godt å se at partileder Siv Jensen i sin forferdelse over et påstått (og etterhvert erkjent) lovbrudd påpeker at det er viktig å holde hjertet varmt.

Kanskje blir det en vakker dag mulig for dette partiets sentrale personer å vise et like stort hjertelag for andre som for sine egne.

Tough on crime - med kastrering, dødsstraff og utkastelser og det hele - bør jo være noe man enten etterlever eller dropper.

I Frp er logikken og endog regelverket slik at om noen forteller partiledelsen om et lovbrudd så gjør partiet absolutt ingenting med det.

Bortsett fra å noen år etterpå beklage at man intet gjorde.

Deutschland den deutschen

Angela Merkel har plukket seg en ny innenriksminister:

"Dass der Islam zu Deutschland gehört, ist eine Tatsache, die sich auch aus der Historie nirgends belegen lässt."

Eller for å ta det på engelsk:

"To say that Islam belongs in Germany is not a fact supported by history"

En formulering Ola Borten Moe verdig.

Men slikt er fortsatt ingenting å hisse seg opp for, naturligvis.

Velferdsstaten - demokratiets gjøkunge

Høyresida har inntil svært så nylig ytret ordet velferdsstat med om ikke hatsk tonefall så i alle fall...hva er ordet nå igjen...skeptisk, ja.

Velferdsstaten er en demokratiets gjøkunge som gjør friske, arbeidsføre folk om til snyltende klienter og lesser byrdene over på de produktive delene av befolkningen.

Snylterne blir til slutt så tykke at de dytter de produktive av oss utenfor reiret og kladeis ned i bakken der de blir spist av grevling og rev og dør.

Men skaper velferdsstaten passive snyltere som setter seg i sofaen og håver inn? Slik Carl Ivar og hans parti Fremskrittspartiet sin intense kamp mot alenemødres rettigheter skulle tilsi?

Oxford-professor Stein Ringen i artikkelen "Trygdevekst, omfordeling og moralsk risiko" påpeker at svaret er det motsatte. Velferdsstaten skaper aktive samfunnsborgere, ikke passive:

"I det store og hele er menneskenes liv under velferdsstatens innflytelse ikke blitt preget av passivitet og avhengighet slik mange av de som hadde blikket festet på den moralske risiko fryktet. (...) Velferdsstatens ekspansjon nådde sitt høydepunkt i Sverige på 1970-tallet. Skulle passivitetstesen ha noen troverdighet, måtte vi vente med å finne spor av adferdstilpasninger i retning av passivitet nettopp der og da. Tilfeldigvis har vi utmerkede data om svenskenes levemåte i denne perioden. Disse data viser ingen tendens til passivitet - snarere viser de en eksplosjon av aktivitet - i fritid, i organisasjonsliv og i sosialt samvær."

"Mens velferdsstaten vokste gigantisk, reagerte de stakkars svensker ved å oftere omgås slekt og venner, ved oftere å skrive innlegg i avisene og tale på forretningsmøter, ved å lese flere bøker, drive mer fritidsliv, delta i flere studiekurs - og ved å danse mer."

Eksempel på fritidsliv i Sverige på 70-tallet:

Alderstrygd: Historieskriving a la Erna Solberg

Kampen om hvem som er mest for velferdsstaten av høyresida og venstresida fortsetter. Fra Erna Solbergs sentralstyretale 21.november i fjor:

"Høyre foreslo alderstrygd allerede i 1923, mens Arbeiderpartiet var opptatt med å diskutere revolusjonen i Den kommunistiske internasjonale."

Er dette helt korrekt?

I boka "Det Norske trygdesystemet - fortid, nåtid og framtid" (1995) skriver Anne-Lise Seip på side 33:

"Trygd var en viktig reformsak. Arbeiderpartiet sverget nok nå til revolusjonen, men gikk likevel i 1918 til stortingsvalg på kravet om universell, skattefinansiert folkepensjon. I 1923 ble partiet møtt av Høyre, og sammen loset de en skattefinansiert, men inntektsprøvet alderstrygd gjennom."

Høyre kom altså luntende etter Arbeiderpartiet. Dog gjenstår det viktigste:

"Loven ble aldri satt ut i livet."

Loven ble iverksatt i 1936 da Arbeiderpartiet for første gang hadde makta.

Høyre forsvarer seg med at på grunn av økonomisk krise så var det ikke råd til å iverksette alderstrygden.

Man prioriterte altså annerledes enn sine politiske motstandere på venstresiden. Som ville verne om trygdeordninger også i nedgangstider.

"Krisen [mot slutten av 20-åra] fikk følge for sosialpolitikken. Stagnasjonen rammet trygdene. Alderstrygden ble ikke satt ut i livet. Uføretrygden dukket under, og arbeidsløshetstrygden lå og drev. (...) Også den etablerte trygghet ble truet. Sosialistene programfestet å forsvare kommunale pensjoner mot borgerlige nedskjæringsforslag. Angrep kom også fra sentralt hold. Der staten fikk hånd om kommunenes administrasjon på grunn av gjeldskrisen, var kommunal pensjon gjerne det første som ble skåret bort fra budsjettet. Trygdene var i faresonen."

Per Kleppe skriver på side side 360:

"Mot slutten av 1920-årene og i begynnelsen av 1930-årene trodde åpenbart mange ledende politikere at man kunne spare seg ut av problemene og avviste alle kostnadskrevende reformer. Arbeiderbevegelsen var svekket av splittelse og ble først etter valget 1933 en ledende politisk kraft."