Konkurransetilsynets plutselige problem med prisportaler

Konkurransetilsynet direktør Christine B. Meyer er kritisk til at det etableres felles prisportaler der Ola Nordmann i fred og ro fra sofaen kan klikke seg fram til hva som gir den billigste handlekurven:

"En felles prisportal, hvor kjedene oppgir detaljer i «real time», kan nettopp kan gi grunnlag for et slikt prissamarbeid."

Prissamarbeid er veldig ulovlig og det er flott at Konkurransetilsynet er bekymret.

Men:

Nå er ikke jeg direktør, men jeg skulle tro at kjedene som vurderer å prissamarbeide med hverandre er i stand til å overlevere prisene til den andre part uten å gå via en offentlig, lett tilgjengelig prisportal.

Jeg skulle også tro at en slik offentlig, lett tilgjengelig prisportal gjorde Konkurransetilsynets arbeid med å avdekke prissamarbeid vesentlig enklere.

Og om nå Konkurransetilsynet er så bekymret for prisportaler: hvorfor går man ikke inn for nedleggelser av prisjakt.no, finansportalen.no, prisguide.no eller telepriser.no?

Eller er det kun dagligvarebransjen som skal få lov til å holde prisene sine utilgjengelige for Ola og Kari Nordmann?

Elkjøp raste i 2005 mot etableringen av prisportaler på elektronikk og nektet å være med.

Den egentlige årsaken til at de ikke ville være med var og er jo at de aldeles ikke er så billige som de påstår i sitt eget reklamemateriell.

Noe sammenligningstjenestene gjorde så alt for tydelig.

Slikt har Konkurransetilsynet - endog nå i 2011 - pussig nok stor forståelse for.

Til og med finansbransjen har etter mye møde og press kommet ut av hulene sine og tilbyr om noen uker realtimepriser for sine forsikringer til potensielle kunder i sammenligningsportalen Finansportalen.

Men slikt er for dagligvarebransjen umulig.

Finansbransjen har brukt millioner og milliarder på å lage systemer som gjør det mulig å handle aksjer realtime - og dagligvarebransjen kan med enkle tastetrykk sentralt på hovedkontoret endre prisene i din dagligvarebutikk.

Men å levere priser til prissammenligningstjenester har i årevis blitt omtalt som umulig.

Og Konkurransetilsynet bidrar med mer ammunisjon: om det nå skulle kunne tenkes at slikt var mulig så er det ikke ønskelig.

Forbrukerne har best av å ikke kunne sammenligne priser.

Der høyresida ser milliardærer som bevis på verdiskaping ser venstresida bevis på utnytting og urettferdig fordeling.

Prisportaler burde alle være for.

Og i alle fall Konkurransetilsynet.

Hjertevarmt tough on crime

Partiene på høyresiden liker å framstå som hard mot de harde. Klaske til de kriminelle, hive dem i fengsel, kastrere dem, gasse dem - eller aller helst: få dem ut av landet som sådan.

Over halvparten av partiets velgere ønsker å innføre dødsstraff. Stort tøffere on crime enn dette er det vanskelig å bli: det du har gjort var faktisk så ille at vi beklageligvis ikke har noe annet valg enn å plaffe deg ned.

Dog skal det sies at den siste uken så har partiet vist seg fra en helt annen og mykere side.

Det er ikke hver dag at folk som beskyldes for kriminalitet blir møtt med støtteerklæringer fra sentrale Frp'ere - men det er godt å se at partileder Siv Jensen i sin forferdelse over et påstått (og etterhvert erkjent) lovbrudd påpeker at det er viktig å holde hjertet varmt.

Kanskje blir det en vakker dag mulig for dette partiets sentrale personer å vise et like stort hjertelag for andre som for sine egne.

Tough on crime - med kastrering, dødsstraff og utkastelser og det hele - bør jo være noe man enten etterlever eller dropper.

I Frp er logikken og endog regelverket slik at om noen forteller partiledelsen om et lovbrudd så gjør partiet absolutt ingenting med det.

Bortsett fra å noen år etterpå beklage at man intet gjorde.

Deutschland den deutschen

Angela Merkel har plukket seg en ny innenriksminister:

"Dass der Islam zu Deutschland gehört, ist eine Tatsache, die sich auch aus der Historie nirgends belegen lässt."

Eller for å ta det på engelsk:

"To say that Islam belongs in Germany is not a fact supported by history"

En formulering Ola Borten Moe verdig.

Men slikt er fortsatt ingenting å hisse seg opp for, naturligvis.

Velferdsstaten - demokratiets gjøkunge

Høyresida har inntil svært så nylig ytret ordet velferdsstat med om ikke hatsk tonefall så i alle fall...hva er ordet nå igjen...skeptisk, ja.

Velferdsstaten er en demokratiets gjøkunge som gjør friske, arbeidsføre folk om til snyltende klienter og lesser byrdene over på de produktive delene av befolkningen.

Snylterne blir til slutt så tykke at de dytter de produktive av oss utenfor reiret og kladeis ned i bakken der de blir spist av grevling og rev og dør.

Men skaper velferdsstaten passive snyltere som setter seg i sofaen og håver inn? Slik Carl Ivar og hans parti Fremskrittspartiet sin intense kamp mot alenemødres rettigheter skulle tilsi?

Oxford-professor Stein Ringen i artikkelen "Trygdevekst, omfordeling og moralsk risiko" påpeker at svaret er det motsatte. Velferdsstaten skaper aktive samfunnsborgere, ikke passive:

"I det store og hele er menneskenes liv under velferdsstatens innflytelse ikke blitt preget av passivitet og avhengighet slik mange av de som hadde blikket festet på den moralske risiko fryktet. (...) Velferdsstatens ekspansjon nådde sitt høydepunkt i Sverige på 1970-tallet. Skulle passivitetstesen ha noen troverdighet, måtte vi vente med å finne spor av adferdstilpasninger i retning av passivitet nettopp der og da. Tilfeldigvis har vi utmerkede data om svenskenes levemåte i denne perioden. Disse data viser ingen tendens til passivitet - snarere viser de en eksplosjon av aktivitet - i fritid, i organisasjonsliv og i sosialt samvær."

"Mens velferdsstaten vokste gigantisk, reagerte de stakkars svensker ved å oftere omgås slekt og venner, ved oftere å skrive innlegg i avisene og tale på forretningsmøter, ved å lese flere bøker, drive mer fritidsliv, delta i flere studiekurs - og ved å danse mer."

Eksempel på fritidsliv i Sverige på 70-tallet: