For to år siden bestemte Høyesterett at REMA-familiens intrikate skattespill etter lovens bokstav var korrekt. Med minst 250 millioner kroner mindre i felleskassa - og mer til seg selv - som resultat.
"Reitangruppen AS" hadde fram til og med 1.januar 1992 alle franchiserettighetene - og dermed alle inntekter - til dagligvarekonseptet Rema 1000. Reitangruppen AS var eid av Odd Reitan.
Så var det på tide å overlate skipet - som hadde årlige overskudd på over 100 millioner kroner gjennom hele 90-tallet - til neste generasjon. Et skifte som i den vanlige verden innebærer å betale en liten andel i arveavgift: ta fra de rike for å gi til de fattige.
Men slikt liker jo ikke rikfolk.
- 2.januar 1992 stifter Odd Reitan "Rema 1000 Norge AS" med en aksjekapital på kr 100.000.
- 2.januar 1992 gir Odd Reitan sine to sønner hvert sitt gavebrev på 50.000 kroner. I gavebrevet forutsettes det at beløpet skal brukes på aksjer i "Rema 1000 Norge AS"
- 2.januar 1992 overføres franchiserettighetene til Dagligvarekonseptet Rema 1000 fra "Reitangruppen AS" og til "Rema 1000 Norge AS".
- 5.januar 1992 overdrar Odd Reitan 98% av aksjene i "Rema 1000 Norge AS" til sine to sønner. Kjøpeummen, 50.000 kroner på hver, betales av gavebrevet.
Skattedirektoratet mente at REMA-imperiet skylde det norske felleskap 250 millioner kroner i arveavgift - imperiet var jo verdt mer enn 100.000 kroner - og gikk til sak. Og fikk medhold. Men dommen ble anket.
Og i 2008 overprøvde Høyesterett de lavere rettsinstanser og bestemte at denne transaksjonsrekken innebar en arveavgift på kroner null komma null. Høyesterett ytrer i sin dom at om de to sønnene "allerede ved stiftelsen av Rema 1000 Norge AS hadde tegnet de aksjer de var tiltenkt (...) ville det ha utløst betydelig arveavgift."
Men et enkelt lite gavebrev og det å smette transaksjonen gjennom et selskap med en verdi som var så komisk lavt at det ikke medførte arveavgift når det ble overdratt et par dager senere var nok til å spare imperiet for minst 250 millioner kroner.
Som blåbloggere og næringslivsaviser ville ha sagt det: Smart!
Dommer Hilde Indreberg tok dissens:
"Fremgangsmåten var nøye uttenkt i samråd med en profesjonell skatterådgiver. Odd Reitans kortvarige eierskap hadde ingen egenverdi, men innebar et unødvendig mellomledd. Som tingretten påpeker, var den noe omstendelige fremgangsmåten dessuten egnet til å redusere risikoen for at spørsmålet om arveavgift som følge av inngåelsen av masterfranchisekontrakten, ville bli vurdert av myndighetene. (...) Under disse omstendigheter vil det etter mitt syn stride mot avgiftsreglenes formål å basere vedtaket om avgiftsplikt på Odd Reitans kortvarige eierskap til de 98 prosent av aksjene som 5. januar 1992 ble overdratt til sønnene."
