Wikileaks og Muhammed

Muhammedkarikaturene ble av enkelte forsvart med patos, tyngde, pompøsitet og frenetisk lidenskap. Det var ikke måte på hvor truet Vår Verden og Sivilisasjon var om vi ikke hadde mot nok til å publisere outrerte og hetsende ytringer.

I disse dager publiserer en organisasjon fakta. Reelle dokumenter. Forfattet av ansatte i stater og organisasjoner. For betaling.

Og denne publikasjonen - av, nei ikke hets og hat men fakta - fører til at organisasjonen og dets ledelse lyses fredløse og sammenlignes med terrorister. Presidentkandidater i Demokratifyrtårn mener endog at de som står bak publikasjonen bør likvideres. I samme land presser politikere leverandører av serverløsninger til å nekte organisasjonen plass. Faktaformidleren trues og tvinges til taushet.

Men hvor ble Muhammedkarikaturjubelgjengen av, egentlig?

Journalister bør slutte å sutre og begynne å rapportere. Om, for eksempel, sin egen pussige hang til å gi hetsere kilometervis med spalteplass mens faktaformidlere framstilles som terrorister.

Nei, faen. La oss heller skrive litt mer om smykker, tepper og Gelius.