Rødgrønne sikrer historisk stor ytringsfrihet

Det måtte en rødgrønn regjering til for å kaste en eldgammel og bortimot aldri benyttet borgerlig oppfinnelse på historiens skraphaug: blasfemiparagrafen.

Så sent som langt inn på 2000-tallet ønsket jo sågar superliberalerne i Frp denne visstnok voldsomt ytringsfrihetsbegrensende loven opprettholdt - av en eller annen grunn som dog ikke er viktig i det hele tatt i og med at disse verken styrer eller har styrt over noe som helst annet enn egen parti/julebordkasse.

Det var jo egentlig ikke spesielt rart at en regjering med en prest som øverste sjef som var holdt i live av et kristelig-konservativt Fremskrittsparti som jubler og danser sammen med kristne sekter i tide og utide ikke ville være de som var i stand til å kaste denne loven på bålet.

Nei - det måtte en kompakt blokk av røde til, gitt.

Vi røde har jo opp gjennom historien blitt beskyldt for å være "ugudelige" - og dette faktum at blasfemiparagrafen nå spyles ned i do er vel for noen bare den endelige manifestasjon av slikt.

Og så kan de som gleder seg over dette gjøre det, mens andre - Israelvenner, kristenkonservative, jøder og evt andre som setter religion høyt eller kjemper for disse sin rett til å leve fri for hets og mobbing - kanskje er mindre fornøyde.

Men sånn må det jo være i et demokrati: flertallet bestemmer.

Og flertallet er jo, som kjent - og heldigvis - rødgrønne.

Hva gjelder debatten som har "rast": greit at fakta i saken nevnt ovenfor faktisk kommer fram i et klima der vås, vikarierende motiver, spill, tull og ball har fått rå. Ingen var interesserte fakta: at nasjonen Norge ved prosessens slutt ville ha fått et så liberalt og ytringsfrihetsvennlig lovverk som man aldri før hadde hatt.

Muslimhatere og folk med Arne Strand-syndrom har sikkert hatt et visst utbytte av spetakkelet, men sannsynligvis få andre.