Ny abonnent til Klassekampen

Klassekampen ble for noen dager siden nok en gang kåret til opplagsvinner og har tredoblet lesermassen sin på 10 år.

Har bare lest avisen svært sporadisk de siste årene, men etter en tre ukers gratis prøverunde har avisen nå sikret seg enda en abonnent.

Hvorfor?

Jo, innholdet. Ikke nødvendigvis så veldig mye - og takk og lov for det - men tankevekkende, morsomt, uforståelig, viktig og interessant.

Men nok babl fra min side. Utdragene fra dagens avis forteller mer:


Side 3:
Kommentar fra nynorskprofessor Stephen J. Walton rundt det at i en folkeavstemming på New Zealand så stemte folket for at det skulle være lov å slå sine barn. 87,6 prosent svarte "Nei" på spørsmålet "Should a smack as part of good parental correction be a criminal offence in New Zealand?". Regjeringen har foreløpig ikke innfridd folkets krav, men en nemd på tre - derav tv-verten for det populære programmet "Politically Incorrect Parenting" - skal legge fram en innstilling til videre framdrift 1.desember.

Waltons poeng:

"Ein må stundom argumentere for demokrati og for menneskerettane mot folkefleirtalet. Både i New Zealand og her. Det kan jamvel hende at folk kjem på betre tankar"

Side 5:
Artikkel om at familien til den afghanske faren som ble drept av norske soldater 25.juli i år får 45.000 kroner av den norske stat i kompensasjon. Standardbeløpet for slike drap ligger på mellom 4.000 og 8.000 dollar. I og med at familiefaren var hovedforsørger for sin famile så bevilges den gjenværende familien maksbeløpet 8.000 dollar.


Side 13-15:
Bred reportasje om norsk tekstilindustri. Frøja Konfektions i Tvedestrand har 60 symaskiner og plass til 60 til men har kun to gjenværende syere. På 1960-tallet var det 100 ansatte her - en tid der norsk tekstilindustri dekket 50% av det norske markedet.


Side 21:
Om partiet Die Linke sin framgang i så vel vest som øst i meningsmålingene i den tyske valgkampen. På spørsmålet "Hva er blitt bedre siden murens fall, og hva har blitt verre?" svares det fra Daniel Brössler i artikkelen:

"Jeg er oppvokst i en stat hvor borgerlige rettigheter ble ringeaktet, mens sosiale rettigheter ble oppskrevet. Man visste at når man fikk jobb, kunne man holde på den til man gikk av med pensjon. Men det fantes ingen borgerlige rettigheter - man kunne ikke reise noen steder, ingen ytringsfrihet. Den gang kunne jeg kalle sjefen min en idiot og beholde jobben, men jeg kunne ikke kalle Erich Honecker en stor dritt. I dag mister jeg jobben hvis jeg kaller sjefen min en stor idiot, men jeg kan stille meg opp på torget og si at Angela Merkel er en dritt. Drømmen min er et samfunn hvor både borgerlige og sosiale rettigheter er oppfyllt."

Side 31:
Lite interessant selvpromotering fra Aslak Nore - viser om ikke annet at de få artiklene man også publiserer på nett ikke er representative for avisens kvalitet som sådan.


Side 27:
Tankevekkende kommentar fra Magnus Marsdal om valgdeltakelse. Han tar utgangspunkt i Frank Aarebrots påstander om at høy valgdeltakelse er "et sykdomstegn", at 70 prosents valgdeltakelse er "passende" og at "jeg vil nok kalle et land demokratisk selv om valgdeltakelsen er under 50 prosent".

Marsdal oppsummerer:

"Vesteuropeiske samfunn beveger seg nå i retning minimumsdemokrati. Demokrati som formalt system. Demokrati slik Høyre liker det. I et slikt demokrati er det uproblematisk at en Silvio Berlusconi eier alle TV-stasjonene, for 'ytringsfrihet' har ikke noe med arbeidsfolks reelle adgang til den politiske offentligheten å gjøre. Kampen for ytringsfrihet blir i minimumsdemokratiet redusert til en parodi: Heroisk strid for privatstyrte massemediers rett til å publisere krenkelser av minoriteter (og da særlig muslimer)".

---

Artikkelen om Die Linke er forøvrig også publisert i Information: Et østtysk folkeparti der er ved at slå rødder i vest

Kommentaren til Marsdal er også publisert hos Manifest Analyse: En oversett skandale

VG: 11 måneders fengsel for plumbo i trusa

Direktørstyrt helsekø

Tenketanken Manifest Analyse publiserte i dag rapporten "Klassedelt helsevesen?" der det dokumenteres at høyresida ønsker seg, nettopp, et klassedelt helsevesen.

Det blir ikke flere leger og sykepleiere av at noen sykehus setter A/S bak navnet og at deler av byråkratiet privatiseres inn i et titalls private forsikringsselskap. Noe mer unødvendig enn et digert privat helseforsikringsbyråkrati kan vanskelig tenkes.

Det eneste denne byråkratiserings- og private sugerørsvisjonen til høyresida fører til er å systemfundamentere at de rikeste alltid kommer først i køen.

Og de fattigste bakerst.

Og disse rikeste ønsker endog blå politikere å subsidiere gjennom skattefradrag! For naturligvis er skattefradrag subsidier. Man kunne brukt de tapte skatteinntektene på å utdanne flere leger og sykepleiere. I stedet går de nå i lomma til eiere av forsikringsselskaper.

Det er jo her vi er ved kjernen: blå ønsker å redusere velferdsstaten gjennom nedsettelse av skatter og avgifter og gjøre det opp til hver enkelt å mer og mer sørge for seg selv gjennom å shoppe de tjenester man trenger.

Det vil si: har råd til.

Slik skaper man markeder. Slik skaper man stigende aksjekurser. Slik skaper man "verdiskaping" og "økonomisk vekst" i en sektor som man i dag later som er utelukkende en statlig utgiftspost. Når det jo er det helt motsatte: et godt og solid helsevesen får, som de blå jo erkjenner, arbeidere ut av sykesenga og tilbake i jobb. Det har en inntektsside.

Dog er det svært få som i dag snylter seg til hyttepalasser av dette soleklare behovet for næringsliv og folk flest.

Køer vil det alltid være. Det er det første Røe Isaksen, Liberalen, Gunnar Stavrum og alle andre blå bør innrømme. Alternativet er en bunnløs statlig pengesekk. En bunnløs, statlig pengesekk som i alle fall ikke blå er villige til å finansiere.

Hvorfor kan ikke debatten i det minste starte med at vi alle er redelige på dette punkt?

Køer forsvinner kun om leger og sykepleiere jobber hardere, mer eller bedre. Køer forsvinner ikke ved å endre på eierskapsstrukturen til sykestua. Køer forsvinner heller ikke om vi får hundrevis av ekstra ansatte i privat forsikringssektor som skal sitte å ha som jobb å surfe på frittsykehusvalg.no og finne ledig kapasitet og finne ut om borgerens lidelse er dekket av den forsikringen borgeren har eller ei.

Denne ideologien resulterer bare i én ting: ett ekstra byråkratisk ledd. Hender i byråkratiet i stedet for hender i helsevesenet.

Angående "venstrepolitikernes dobbeltmoral" - enkeltpolitikere som kjøper helseforsikring til seg selv: Venstresidas politikere jobber MOT dette systemet. Man jobber MOT det man selv, som riking, kan dra nytte av.

Og dobbeltmoralen var?

Det er vel ikke rare dobbeltmoralen å arbeide MOT de privilegier ens egen økonomiske klasse og stand har.

Slikt Se og Hør-nivå klarer vel blå også å heve seg over om man setter alle kluter til.

---

Solid gjennomgang av temaet på Manifest analyse sine hjemmesider:

Høyresidas argumenter
Venstresidas argumenter

Frp på 1-2-3

Forlaget Manifest og Magnus Marsdal har nettopp kommet med en ny bok - Frp på 1-2-3. Kapitlene i 110-kronersboka:

• Ansattes rettigheter
  
• Sosial dumping
  
• Klasseskiller
  
• Kommersialisering (herunder nedlastbare Eldreomsorg og valgfrihet)
  
• Privatskoler
  
• Distriktspolitikk
  
• Privat eldreomsorg
  
• Kutt for arbeidsløse
  
• Integrering
  
• Likestilling
  

Ett kapittel er lagt ut til kostnadsfri og allmenn beskuelse på forlagets hjemmeside.




Ikke mye i mediene om utgivelsen men Klassekampen har en artikkel der hovedpoengene oppsummeres på følgende vis:

• Med Frp i regjering vil arbeidsfolk få lavere lønn.
  
• Med Frp i regjering vil de rike bli rikere og de fattige fattigere.
  
• Med Frp i regjering vil folk som er kronisk syke straffes økonomisk.
  
• Med Frp i regjering vil det bli kutt for arbeidsløse.
  

...konkretisert med:

Det er vil bety at hvis en polakk kommer og tilbyr seg å gjøre den jobben dere gjør for halve lønna, så vil arbeidsgiver heller velge han. Da vil dere gå kraftig ned i lønn. Dette er fagforeningsknusing slik Margaret Thatcher gjorde det.

En kontrast til mainstreampressens valganalytiske Halleluja-publikasjoner om samme parti her altså.

Anmeldelse følger.

---

Marsdal fikk presentere boka i Dagsnytt Atten mandag 10.august. Spol fram til 14:20. Siv Jensen ønsket ikke å debattere med Marsdal og kan observeres løpende fra studio.

Dagen etter var Marsdal i debatt med Frps generalsekretær Geir A. Mo på NRKs Her og Nå. Fokuset der var arbeiderrettigheter og rikfolk.

Mer om segmenteringsmodellen Sosioraster

Rammen for Marsdals bok er funnene i TNS Gallups Sosioraster som har som grunnleggende holdning at

Samfunnet er delt inn i ulike sosiale felt/klasser. Hvert felt representerer ulik livsstil, og derved også ulik forbrukeradferd

Der TNS Gallup er interessert i forbrukeratferd er Marsdal interessert i klasseinndelingen. Det interessante med modellen er at den har to dimensjoner - den økonomiske har vi kjent noen hundreår, men i tillegg kommer den kulturelle dimensjon. Som analyseinstitutt skriver:

Segmenteringsmodellen er bygget opp rundt to hovedakser og deretter delt inn i ni ulike segmenter, og deler befolkningen inn i sosiale felt med homogene grupper basert på økonomisk og kulturell kapital. I modellen finnes to hoveddimensjoner, en horisontal akse som viser kapital, og en vertikal akse som viser volum/styrke. Kulturell og økonomisk kapital er i denne modellen to likeverdige poler.

Det man får er dette:




Eksempel: Kjell Inge Røkke har mye økonomisk kapital og lite kulturell mens en professor på et universitet har mye kulturell kapital men lite økonomisk. Røkke (klassen oppe til høyre) er da litt mer tilbøyelig til å spise poteter fem ganger i uka enn professoren (oppe til venstre). Begge klassene er dog mindre tilbøyelig til å spise poteter enn gjennomsnittsnordmannen (100).




Marsdal mener at arbeiderpartiet har mistet grepet over arbeiderklassen - de tre nederste feltene - og da spesielt de uutdannede i privat sektor, feltet nede til høyre. Og skriver videre at også Carl Ivar (tradisjonell småborger i midterste felt langs høyre flanke) og FrP har sett dette og fått denne gruppen med seg gjennom en klasse- og kulturkamp mot de langs venstrekanten - "de offentlig lønnede bedrevitende med sugerør i statskassen som aldri har gjort et ærlig arbeid og som bare stikker kjepper i hjula for oss andre".

Problemet med dette er, som Marsdal skriver om i sine siste to kapitler, at programmet og politikken til FrP aldeles ikke kommer denne klassen nede til høyre spesielt til gode. Tvert i mot.

Savnet noen flere Sosiorasterfigurer i boka, de mest interessante er hvordan de ulike klassene stiller seg til landets partier.

Fire eksempler som skal få stå ukommentert. Klarer du alle partiene?














Fasit, fra topp til bunn: Høyre, SV, FrP, Ap. Er det rart det blir krig i verden? Det virkelig interessante her hadde vært å i tillegg fått innsyn i hvor mange personer hvert felt representerer.

Er modellen noe å trakte etter? Undertegnede har ikke peiling, men selveste Jens Pikenes sitt alter ego - sosiologen Kjetil Rolness - skrev tidligere i år en kritisk artikkel om Synovate (tidl. MMI) sin Norsk Monitor:

Hvorfor har folk de verdiene de har? Verdier som skiller dem fra andre, og som endrer seg over tid? Her må Hellevik og Co ty til tilleggsforklaringer basert nettopp på de variablene som i sin tid ble forkastet: utdanning, inntekt, kjønn, alder. Holdning og handling henger sammen statistisk, men begge avhenger av sosial posisjon og økonomiske/kulturelle ressurser, nå som før. Derfor er segmenteringsmodellen Sosioraster, basert på Pierre Bourdieu, både mer anskueliggjørende og mer forklarende, samtidig som den får oss til se at verdier handler om makt og hegemoni. Moderne idealister er bare mennesker. De er bare mye flinkere til å sminke sine egeninteresser.

Hemmeligheten bak Fremskrittspartiets suksess

"Frp-koden" er et uttrykk og en bok som søker å gi svaret. Dette er en side med skriverier som ikke har noe med verken opphavsmannen til uttrykket eller boka å gjøre.

Boka, "Frp-koden - Hemmeligheten bak Fremskrittspartiets suksess" er dog likevel så god (og morsom!) at man ikke bare kan plassere den i bokhylla etter endt lesing. Det må graves litt mer i det forfatteren har gravd i.

Dette blir derfor mitt sted å putte eventuelle gravegreier i. Det blir ikke nødvendigvis så mye, man har jo en jobb.

Boka kan kjøpes for fryktelig rimelige 99,- (paperback) eller noe dyrere 399,. på for eksempel Tronsmo.

Forfatteren bruker først noen kapitler på å skjelle ut Arbeiderpartiet av nyere tid - og da spesielt Gro, Stoltenberg og Støre - og ser på dem som bortimot klassesvikere som gjennom å bry seg mer og mer om den stadig voksende utdannede befolkning enn den tradisjonelle arbeider(klassen) uforvarende skapet et rom for "noe annet". Og dette "annet" er aldeles ikke SV og RV som han i kapittelet "Atskilte verdener" dokumenterer er ekstremvarianter av samme vridning. Overgangen fra "Det Gamle Arbeiderpartiet" til det nye under Gro, Støre og Stoltenberg blir uansett "fra sosialisme nedenfra til kapitalisme ovenfra".

Denne, får man anta, bevisste vridningen fra venstresidas side er bygget på en myte, skriver Marsdal. Myten om middelklassen: "spennende individer i det klasseløse samfunn". Arbeideren er på vei ut og den kreative informasjonspersonen er på vei inn, mener man. Her er det mye pinlig stoff og uttalelser å hente i fra tiden rundt dot.com-boblesprekken like i etterkant av årtusenskiftet - men mytene holder av en eller annen grunn fortsatt stand selv om "høydepunktet" virker å ha vært nådd under Stoltenbergs forrige regjering.

Omdannelsen av de venstresidas partier fra arbeiderorientert til utdannelsesorientert har, i følge forfatteren, skapt en følelse av tomhet hos de som tradisjonelt har stemt arbeiderpartier: de lengst nede på den sosiale rangstigen. De med de dårligst betalte jobbene.

Entering Kong Carl!

Fire, for en sosialdemokrat, trøstesløse kapitler handler om FrPs framgang - hva partiet har spilt på og hvorfor det har virket. Analysen virker for undertegnede svært sannsynlig men er vanskelig å forklare uten å vise til en av de få men gode figurene i boka. Kort fortalt har Carl Ivar identifisert ikke bare tomrommet arbeiderpartiene har skapt gjennom sitt ensidige fokus på utdanning i alt for lang tid, men han har også brukt tradisjonell klassekampretorikk for å vide ut kløften mellom arbeideren og hans parti. Og gjennom ensidig fokus på denne kløften og "motstanderne" på den andre siden har han og partiet sluppet å snakke om partiprogrammet arbeiderne faktisk stemmer på: et partiprogram som aldeles ikke er arbeidervennlig. For å forklare kløften bygger Marsdal gjentagende på TNS Gallups "Sosioraster".

Partiet FrPs to tunger detaljeres i bokas siste to kapitler og er gode først og fremst gjennom sjokkeffekten av å få alle punktene samlet og kjølig kommentert.

Kapitlene, som grovt sett kan deles inn fire forskjellige bolker med ulik tematikk

Innledning
To hovedmistenkte - Den norske folkesjel og den norske olje

I Frp-land - Verden sett fra Kløfta


Arbeiderpartiklassesviket
Det gamle Arbeiderpartiet

Armanidemokratene - Eliter i alle land, forén eder!

Sukker-Carl og Prins Stoltenberg - Hvem er den folkeligste i landet her

En kjempe i lenker - Fra sosialisme nedenfra til kapitalisme ovenfra

Middelklassemyter - Spennende individer i det klasseløse samfunn


Frp utnytter tomrommet
Respekt for Grandiosa - Journalisters folkeforakt og Frps kulturkode

Det perfekte par - Venstreelitisten og høyrepopulisten

Atskilte verdener - Arbeidsfolks avsmak for SV og RV

Å snakke som folk forstår - I Fremskrittspartiets forestillingsverden


Frp - ikke for arbeideren
Carl I. Hagens to tunger - Er FrP en god kompis for arbeidsfolk?

Fremskrittspartiets århundre? - Smålighet og verdighet i Norges folkesjel