Lønnskonkurranse vs Kulturkamp

Arbeidslivsspørsmål er tabu i Norge. På motsatt ende av skalaen finner man alt som kan puttes inn under paraplyen "kulturkamp". For i "kulturkampen" kan alle - ikke minst kommentariatet - enkelt synse i artikkel opp og artikkel ned uten nødvendigvis mer innsikt enn personlige anekdoter.

Resultatet er en flom av hanekamper og skyttergravs-skriverier som, om vi skal være helt ærlig, ikke fører til noe som helst i det hele tatt bortsett fra en og annen blåveis.

"I oktober 2007 demonstrerte ett tusen postansatte i Berlin mot høyere lønn. De ville jobbe under offentlig minstelønn, for å unngå opppsigelser. Arbeidsgiverne hevdet jobbene ville forsvinne med slik lønn."

Demonstrerte mot høyere lønn.

Den rødgrønne regjeringen sendte i februar 2008 ut en forskrift som pålegger at:

"De som leverer tjenester eller tar på seg bygge- eller anleggsarbeid for det offentlige må garantere de ansatte lønn- og arbeidsvilkår på nivå med gjeldende tariffavtale i bransjen eller 'det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke'"

Stat, kommuner og fylkeskommuner tvinges, med enkle politiske grep, til å forhindre at sosial dumping skjer.

ESA, kontrollorganet for EØS-avtalen reagerte på forskriften den norske folkeviljen stod bak og mente at den var ulovlig og at det naturligvis skulle være fritt fram å vinne andbudskamper om offentlige oppdrag gjennom å dumpe lønninger og arbeidsvilkår.

Ønsker man virkelig at anstendige arbeidsgivere skal tape i konkurransen med de uanstendige?

La oss høre med den mest blå del av opposisjonen.

Elisabeth Røbekk Nørve, Høyre (Klassekampen, 23.7.09):

"Høyre er i denne saken på linje med ESA."

Torbjørn Hansen, Høyre (ABC Nyheter, 24.7.09):

"I internasjonal konkurranse utgjør arbeidsvilkår en del av konkurranseevnen."

Kåre Fostervold, Fremskrittspartiet (ABC Nyheter, 24.7.09):

"Det fins ikke noe bedre prinsipp enn prinsippet om konkurranse. Fri konkurranse er viktigere enn å bevare lønnsnivået i Norge! Vi har ingenting med å kreve at utenlandske selskaper skal betale norsk lønn."

Men hva med Venstre - som så mange Arbeiderpartivelgere sier at de kan tenke seg å stemme? På spørsmålet "bør forskriften fjernes?" svarer Leif Helge Kongshaug til Klassekampen 23.7.09:

"Absolutt! Vi vil helt klart endre eller fjerne den."

Den rødgrønne regjering sitt syn - som Frp, Høyre og Venstre altså er dundrende uenige i - her ved statssekretær Wenche Lyngholm (SV):

"Det offentlige kan da ikke handle med firmaer som driver med sosial dumping!"

Frontene klarner, men det forhindrer ikke mediebildet i stedet fylles av hijabs, rasistisk høyrepropaganda, det at Stoltenberg tar privatfly samt Torbjørn Jaglands skatt.

Brød trenger vi. Men sirkus?

---

Fra Dag Seierstad sin bok Den nye kampen om arbeidslivet

Aslak Nore sitt bokbad endte i vold

Forfatter og intervjuobjekt Aslak Nore slo i ettermiddag til intervjuer, forfatter og journalist Simen Sætre på Litteraturhuset i Oslo. Nore måtte visstnok også holdes igjen. Nore beklager opptrinnet, mens Sætre ser på angrepet som et uttrykk for at han selv hadde et par poeng:

"Jeg tar det som en kompliment — at jeg stilte så vanskelige spørsmål at han ikke kunne svare."

Bokbad er reklame. Servilt måpende intervjuer stiller forfatterintervjuobjekt snille og forståelsesfulle spørsmål for at de som betaler lønna til begge to - forlaget - skal få økt boksalg.





Om det var det at Aslak Nore og forlegger forventet seg denne typen bokbad - men fikk noe annet - som trigget slaget er ikke godt å si.

Men at snille bokbad avløses av kritiske, ja endog slemme, kan da umulig være av det onde.

I ytringsfrihetens navn og så videre.

Man skulle for øvrig tro at forfattere etter Fosnes Hansens papirkulefadese var i stand til å holde hendene i lomma når de blir provosert, men neida.

Nore er vel anti-multikulti og Sætre er vel multi-kulti så da gjør nok det at slaget nok blir underordnet i enkelte kretser.

Eskalerende konfliktnivå hos de kulturkjempende - fra mikrofonkasting på Litteraturfestival i mai til slag på Litteraturhuset i oktober.

Man må nødvendigvis undres om "Ekstremistan" er en profeti kulturkjemperne selv gjennom eget praktiske virke går inn for å oppfylle.

"Begrepet «Ekstremistan» er ganske enkelt ideen om at innvandringen gjør det norske samfunnet mer ekstremt – med større ytterpunkter, forsterkede forskjeller og mer ekstrem politikk."

Hele samtalen ligger på YouTube. Sætres innledning: "gjøre det litt mer i Aslak Nores ånd".

Intervjuet avsluttes gemyttelig og høflig fra Sætre sin side og en høylytt sunnmøring som tidligere i intervjuet har ropt ut "snakk om boka da!" blir bedt om å gå i baren og ta seg en øl:

Sætre: "Det blir dessverre ikke tid til at forleggeren din kan reise seg og klage over spørsmålsstillingen, men..."

Sunnmøringen: "Kva med publikum då!?"

Sætre: "De kan ta seg en øl i baren etterpå. Men tusen takk for at du [Nore] kunne komme og takk til publikum for at dere kom til den månedlige gemyttelige samtalen om litteratur her i Litteraturhuset."

---

Nettavisen - Aslak Nore slo til journalist
NRK - Aslak Nore slo til journalist etter debattmøte
Dagbladet - - Unnskyld folkens

Ny abonnent til Klassekampen

Klassekampen ble for noen dager siden nok en gang kåret til opplagsvinner og har tredoblet lesermassen sin på 10 år.

Har bare lest avisen svært sporadisk de siste årene, men etter en tre ukers gratis prøverunde har avisen nå sikret seg enda en abonnent.

Hvorfor?

Jo, innholdet. Ikke nødvendigvis så veldig mye - og takk og lov for det - men tankevekkende, morsomt, uforståelig, viktig og interessant.

Men nok babl fra min side. Utdragene fra dagens avis forteller mer:


Side 3:
Kommentar fra nynorskprofessor Stephen J. Walton rundt det at i en folkeavstemming på New Zealand så stemte folket for at det skulle være lov å slå sine barn. 87,6 prosent svarte "Nei" på spørsmålet "Should a smack as part of good parental correction be a criminal offence in New Zealand?". Regjeringen har foreløpig ikke innfridd folkets krav, men en nemd på tre - derav tv-verten for det populære programmet "Politically Incorrect Parenting" - skal legge fram en innstilling til videre framdrift 1.desember.

Waltons poeng:

"Ein må stundom argumentere for demokrati og for menneskerettane mot folkefleirtalet. Både i New Zealand og her. Det kan jamvel hende at folk kjem på betre tankar"

Side 5:
Artikkel om at familien til den afghanske faren som ble drept av norske soldater 25.juli i år får 45.000 kroner av den norske stat i kompensasjon. Standardbeløpet for slike drap ligger på mellom 4.000 og 8.000 dollar. I og med at familiefaren var hovedforsørger for sin famile så bevilges den gjenværende familien maksbeløpet 8.000 dollar.


Side 13-15:
Bred reportasje om norsk tekstilindustri. Frøja Konfektions i Tvedestrand har 60 symaskiner og plass til 60 til men har kun to gjenværende syere. På 1960-tallet var det 100 ansatte her - en tid der norsk tekstilindustri dekket 50% av det norske markedet.


Side 21:
Om partiet Die Linke sin framgang i så vel vest som øst i meningsmålingene i den tyske valgkampen. På spørsmålet "Hva er blitt bedre siden murens fall, og hva har blitt verre?" svares det fra Daniel Brössler i artikkelen:

"Jeg er oppvokst i en stat hvor borgerlige rettigheter ble ringeaktet, mens sosiale rettigheter ble oppskrevet. Man visste at når man fikk jobb, kunne man holde på den til man gikk av med pensjon. Men det fantes ingen borgerlige rettigheter - man kunne ikke reise noen steder, ingen ytringsfrihet. Den gang kunne jeg kalle sjefen min en idiot og beholde jobben, men jeg kunne ikke kalle Erich Honecker en stor dritt. I dag mister jeg jobben hvis jeg kaller sjefen min en stor idiot, men jeg kan stille meg opp på torget og si at Angela Merkel er en dritt. Drømmen min er et samfunn hvor både borgerlige og sosiale rettigheter er oppfyllt."

Side 31:
Lite interessant selvpromotering fra Aslak Nore - viser om ikke annet at de få artiklene man også publiserer på nett ikke er representative for avisens kvalitet som sådan.


Side 27:
Tankevekkende kommentar fra Magnus Marsdal om valgdeltakelse. Han tar utgangspunkt i Frank Aarebrots påstander om at høy valgdeltakelse er "et sykdomstegn", at 70 prosents valgdeltakelse er "passende" og at "jeg vil nok kalle et land demokratisk selv om valgdeltakelsen er under 50 prosent".

Marsdal oppsummerer:

"Vesteuropeiske samfunn beveger seg nå i retning minimumsdemokrati. Demokrati som formalt system. Demokrati slik Høyre liker det. I et slikt demokrati er det uproblematisk at en Silvio Berlusconi eier alle TV-stasjonene, for 'ytringsfrihet' har ikke noe med arbeidsfolks reelle adgang til den politiske offentligheten å gjøre. Kampen for ytringsfrihet blir i minimumsdemokratiet redusert til en parodi: Heroisk strid for privatstyrte massemediers rett til å publisere krenkelser av minoriteter (og da særlig muslimer)".

---

Artikkelen om Die Linke er forøvrig også publisert i Information: Et østtysk folkeparti der er ved at slå rødder i vest

Kommentaren til Marsdal er også publisert hos Manifest Analyse: En oversett skandale

VG: 11 måneders fengsel for plumbo i trusa

Kulturradikalisme - hva er det nå egentlig?

Tankevekkende:

Men dette var tross alt småting, og øverst på agendaen sto det grunnleggende oppgjøret med den blinde og brutale militarismen, nasjonalsjåvinismen, antihumanismen og nazismen. Man kjempet også for like rettigheter for kvinner og for seksuell frigjøring — alt under det friske mantraet «Frisinn». Det skulle nemlig ikke være sånn at det ikke var plass til andre meninger og holdninger, tvert imot, Poul Henningsen formulerte det med egne ord slik: «Uenighet gjør sterk!». Det ble naturligvis for mye av det gode i lengden, og da skyggen fra nazismen falt over Norden og det store uhyret til slutt slo sine fangarmer helt ut, var det ute med kulturradikalismen.

...og, fra den andre siden av den påståtte slagmarken, ikke fullt så tankevekkende:

Folk hører derfor noe helt annet når de ser vår veltalende og dyktige utenriksminister: de hører konflikt og tap av identitet og solidaritet.

...om kulturradikalismens påståtte nederlag.

Knut Olav Åmås kommer også med sitt syn på "kampen" i sitt Aftenposten-innlegg Kampen om sannhetene:

Som assosiert kulturkjemper og forlagsredaktør Halvor Fosli sier: «Den nasjonale, patriotiske fronten er i framgang i Norge.» Ensidig vekt på verdispørsmål avleder oppmerksomheten fra harde temaer, som de økende økonomiske forskjellene og den ennå fraværende reelle likestillingen av kjønn, etniske minoriteter og funksjonshemmede.

Både Toje, Hustad og andre av de unge mennene uttrykker stadig frustrasjon over den plass minoriteter har i det norske samfunn. Minoriteter er selvsentrerte og får gjennom krav på den tause majoritets bekostning, mener Toje. Dette sier han i et demokrati der ikke en eneste etnisk minoritetsperson er nominert på sikker plass av noe politisk parti foran stortingsvalget.

Nå er imidlertid faren at vår tids store diskusjon om det flerkulturelle, særlig islam, blir sneversynt og fordomsfull. Gjør kulturkjemperne den til det, er de neppe på lag med det flertall de så freidig mener å ha bak seg. Jeg tror folk flest er i stand til å se at et mer mangfoldig land er blitt et bedre samfunn. Problemet er ikke at Norge er for mye flerkulturelt, men for lite, ennå for homogent.

Anders Heger ga sitt bidrag i Dagsavisen lørdag:

Det er i ferd med å skje noe i vår måte å diskutere samfunnet på. Skoledebatten handler om læring, ikke om å bli gangs menneske. Innvandringsdebatten handler om de fremmede som problem, ikke som ressurs. Fengselsdebattene handler om straff, ikke om tilbakeføring til samfunnet. Ord som «integrering», «forståelse», «omsorg» og «likeverd» er på forbausende kort tid blitt suspekte betegnelser som signaliserer vassen liberalisme, farlig nær «snillisme» og «ettergivenhet». Faktisk er «forskjeller» blitt et ord med høyere status i samfunnsdebatten enn «likheter», så å si uansett hvilket område man går inn på. Dette er både spennende og fascinerende. Derfor er det pussig at DNKK allerede fra start kjøres inn i et spor der man med nødvendighet må kretse om små, ikke store spørsmål. Det minste av disse spørsmålene er klagingen over kulturradikalernes «hegemoni» over samfunnsdebatten.

Og i likhet med Åmås så spør man han seg hvor forferdelig vi nå egentlig har fått det under kulturradikalismens visstnok veldig klamme hånd:

Verre er at for å få sitt regnestykke om all liberalismes begredelighet til å gå opp, må man erklære det norske samfunnet, mer presist det som ute i verden gjerne omtales som «den skandinaviske modell», som mislykket. Man må si at samfunnsutviklingen har befunnet seg på villspor siden begrepet «velferdsstaten» ble lansert, at likhetstanken har brakt oss på ville veier, at vi i dag er verdenssamfunnets sinker.

I Klassekampen, via Konrads Tankesmie, velger Martin Knutsen i sitt "Danmark - om igjen"-innlegg å svare den kulturkjempende høyreside i dannet men mer konfronterende form.

Selve begrepet «kulturkamp» sier i utgangspunktet mye om innstillingen til utøverne. I kamp og kjærlighet er jo som kjent alt lov, og slik kan for eksempel Aslak Nore ubeskjemmet hevde at «æreskultur» er et begrep unikt for den muslimske verden, uten å ofre eksempelvis den japanske tradisjon eller den meksikanske machokulturen en tanke. Slik kan Jon Hustad hevde at jo mer religiøse muslimer er, desto mer går de på uføretrygd, uten noe kildemateriale eller forståelse av generasjonskonflikter. Og slik kan Toje hevde at «venstresiden» ønsker å møte kvinneundertrykkelse med «forståelse». (...) Det gjelder å etablere en front, sette i gang en offensiv, og slik tvinge fienden til å forsvare seg. Om man blir tatt i en løgn eller halvsannhet, er det bare å kjøre på.

Og om du fortsatt ikke har lest årets beste ytring - Dagbladet og produksjonen av forskjell - så er det sannelig på tide.

Om Dagbladet ikke klarer å overleve uten å skape unødvendige konflikter i samfunnet, uten å gjøre seg til mikrofonstativ for rasistisk tankegods, uten å ivareta en kritisk funksjon – da har avisen forrådt sin samfunnsrolle.