Ingen aner noe som helst om hvor mange uskyldige menn, kvinner og barn norske soldater har drept.
For dette anses av den militære elite å være veldig vanskelig å holde helt orden på:
"Vi måler ikke suksessen med antall drepte på den andre siden. Den vitenskapelige verdien er så liten at vi ikke bruker de tallene. Det er kultur for å bære vekk sårede og døde så raskt så mulig. Det blir heller ikke kontrollert nært for å bekrefte tap. Vi vil aldri helt vite hvordan fakta er. Da måtte man ha fulgt opp med varmesøkende kameraer."
"Den som under jakt skadeskyte storvilt, pliktar å gjera det ein kan for å avliva dyret fortast mogleg. Jeger pliktar å forvissa seg om påskote dyr er treft eller ikkje. Jegeren og jaktlaget som har skadeskote storvilt, skal ikkje oppta jakt eller påskyta nye dyr medan ettersøk held på. Innan valdet si grense skal ettersøk om naudsynt halda fram ut dagen etter skadeskytinga. På anna vald opphøyre retten til ettersøk og felling ved utgangen av den dagen skadeskote dyr kom inn på valdet."
"Dersom pliktig ettersøk fyrste dag er utan resultat, skal jeger eller jaktlag utan opphald underrette jaktrettshavar, kommunen eller nærmaste politimyndigheit om forholdet. Jeger og jaktlaget som har vore med på skadeskytinga, skal utan godtgjering hjelpa viltmyndigheita eller politiet med vidare ettersøk."
Norske jegere som treffer for eksempel hjort og elg har altså et vesentlig strengere regelverk å forholde seg til enn norske soldater som treffer for eksempel barn.
Ja, jegerne blir endog kraftig bøtelagt for selv det å mangle dokumentasjon på at de har tilgang på ettersøkshund.
Dyr har altså bedre vern enn sivile afghanere.
Men la oss heller snakke om noe annet.
Eller er det egentlig det.
Synd at vi må vente på fakta til framtidige historikere har levert sine arbeider.
"Når vi sier at det store flertall av frontkjemperne deltok i «rene» krigshandlinger, er det en sannhet med modifikasjoner. Hele Østfronten var et slaktehus, derom er det ingen tvil. Vi har funnet en ordre til Den norske legion, som kjempet på den finske fronten, om at det ikke lenger skal tas krigsfanger. Man ser også at sivile russere blir drept, og at en frontkjemper uttrykker at det «letter» arbeidet deres at man slipper å ta krigsfanger. Og endelig har vi nordmennene som var med på å nedkjempe Warszawa-oppstanden og de som deltok i Dirlewangers strafferegiment; begge klare eksempler på krigsforbrytere."
Og de pårørende til de som norske soldater i dag dreper i Afghanistan vil måtte leve i uvisse. Dette er noe som svært få nordmenn i dag er i stand til å leve seg inn i. Men noen finnes.
"Det spiller ingen rolle hva eller hvem man kjemper for, det finnes regler som skal respekteres også i og etter en krigstid. Soldater er mennesker som alle andre. For at ikke krigen skal bli fullstendig avhumanisert, er det klart at å finne sårede og drepte og gi dem en verdig grav, er det minste vi kan ha av regler."
"Genèvekonvensjonen eksisterte også under 2. verdenskrig. Den sier at partene i en konflikt må lete etter sårede og drepte, identifisere dem og gi dem en verdig begravelse"
Men soldater og soldater, Fru Blom. Usle, feige kryp er jo det de stort sett er.
Tolv sivile drept i Afghanistan-offensiv
