Velferdsstaten er en demokratiets gjøkunge som gjør friske, arbeidsføre folk om til snyltende klienter og lesser byrdene over på de produktive delene av befolkningen.
Snylterne blir til slutt så tykke at de dytter de produktive av oss utenfor reiret og kladeis ned i bakken der de blir spist av grevling og rev og dør.
Men skaper velferdsstaten passive snyltere som setter seg i sofaen og håver inn? Slik Carl Ivar og hans parti Fremskrittspartiet sin intense kamp mot alenemødres rettigheter skulle tilsi?
Oxford-professor Stein Ringen i artikkelen "Trygdevekst, omfordeling og moralsk risiko" påpeker at svaret er det motsatte. Velferdsstaten skaper aktive samfunnsborgere, ikke passive:
"I det store og hele er menneskenes liv under velferdsstatens innflytelse ikke blitt preget av passivitet og avhengighet slik mange av de som hadde blikket festet på den moralske risiko fryktet. (...) Velferdsstatens ekspansjon nådde sitt høydepunkt i Sverige på 1970-tallet. Skulle passivitetstesen ha noen troverdighet, måtte vi vente med å finne spor av adferdstilpasninger i retning av passivitet nettopp der og da. Tilfeldigvis har vi utmerkede data om svenskenes levemåte i denne perioden. Disse data viser ingen tendens til passivitet - snarere viser de en eksplosjon av aktivitet - i fritid, i organisasjonsliv og i sosialt samvær."
"Mens velferdsstaten vokste gigantisk, reagerte de stakkars svensker ved å oftere omgås slekt og venner, ved oftere å skrive innlegg i avisene og tale på forretningsmøter, ved å lese flere bøker, drive mer fritidsliv, delta i flere studiekurs - og ved å danse mer."
Eksempel på fritidsliv i Sverige på 70-tallet:
