”Vår politikk er i prinsippet også overfor flyktninger er å stenge grensene. Slapper vi av på det, har vi en hærskare over oss.”Dette var i juli 1939.
Utenriksminister Halvdan Koht svara i desember 1939 følgjande på ein førespurnad om å ta i mot flyktande tyske jødar som hadde stranda i Litauen:
”Vi har mer enn nok med de finske flyktninger”Aftenpostens leiarartikkel 4.april 1933 hadde desse setningane:
”Det kan ikke være tvil om at tyskernes aksjon mot jødene i disse dager skaper en forsterket jødesympati ute i verden, som disse Israels sønner neppe fortjener. Imidlertid mangler vi her i landet forutsetninger for å kunne dømme rettferdig om aksjonen mot jødene. Vi vet ikke noget om i hvilken utstrekning det tyske folks lidelser skyldes jødenes metoder og mentalitet. Vi vet bare at de er blitt forhatt, og vi får gå ut fra at dette ikke skyldes bare mindre dyktighetsfølelse og misunnelse, men har reelle årsaker ... Det er et tiltalende trekk å sympatisere med den forfulgte, men det er neppe grunn til å overdrive sympatien.”Tyskland prøvde på 30-talet å "eksportere" sine jødar, men dei fann dette arbeidet vanskelegare og vanskelegare. På Wannsee-konferansa vart dette oppsummert slik:
"The work concerned with emigration was, later on, not only a German problem, but also a problem with which the authorities of the countries to which the flow of emigrants was being directed would have to deal. Financial difficulties, such as the demand by various foreign governments for increasing sums of money to be presented at the time of the landing, the lack of shipping space, increasing restriction of entry permits, or the cancelling of such, increased extraordinarily the difficulties of emigration."Nazistane oppsummerte det med at dei diverre berre fikk kvitta seg med 537.000 jødar i perioda 1933 - 1941.
Då vart spørsmålet: kva skal vi gjere med resten?
