Wikileaks og journalistisk dobbeltmoral

De siste månedene har en organisasjon publisert dokumentasjon som har fått blant annet stormakter til å skjelve i sine bukser.

Fredag kveld ble organisasjonens mest kjente journalist anmeldt for voldtekt.

Lørdag morgen ble hans navn offentliggjort i én svensk avis - og på en time eller to var navnet hans på førstesiden i alle norske nettaviser. VG, Dagbladet, Aftenposten, TV2, NRK - ja alle sammen.

Lørdag formiddag ble anmeldelsen henlagt. Det var ikke snakk om voldtekt allikevel.

Medieprofessor Rune Ottosen mener at pressen her burde ta litt selvkritikk:

"Det er ikke første gang i historien at budbringere blir svertet når de kommer med kritikk av makthavere, så her burde det vært vist ekstra varsomhet i bildet før man går til det skrittet å trykke en så alvorlig anklage."

Norsk presses yppersteprest, syvende far i huset og moralske temperaturmåler Per Edgar Kokkvold ser dog aldeles ikke noe problem:

"Da kan det ikke være slik når det foreligger en arrestasjonsordre i forbindelse med voldtektsanklager at pressen og mediene skal la være å skrive dette."

Dette reiser en del spørsmål. Skal alle kunne få smurt sitt navn i avisen om man anklages for voldtekt? Eller gjelder dette kun journalister? Eller gjelder det kun journalister som avdekker store saker? Eller gjelder det utenlandske journalister? Mens norske går fri? Eller gjelder det journalister som også er kjendiser? Eller gjelder det kjendiser som ikke er "ordentlige journalister" - de jobber i alle fall ikke i VG eller Dagbladet eller noe sånn.

Ekstra pussig blir det å lese Kokkvolds postulat "personen skal outes samma hvor lite hold det er i anmeldelsen" bare dager etter journalisten Jon Hustads oppgjør med seg selv og egen stand i kommentaren "Når fylla har offentlig interesse" en sak om (den manglende) journalistiske behandlingen av en påstått alkoholisert rådmann på nordvestlandet.

Alle visste - i følge Hustad - at kommunen her ansatte en løs kanon - men ingen i pressen våget å ytre så mye som et lite pip.

"For meg endar problemstillinga opp i ei rekkje banale og sjølvmotseiande prinsipp. Det einaste eg veit sikkert, er at eg ikkje hadde teke belastninga med å skriva om Eides alkoholproblem før han vart tilsett. Pressa feila, politikarane feila, og Eide feila."

Kokkvold må ta seg en tur ned fra tårnet.

---

- Snøvlende Versto kunne knapt stå på bena

Professoren svarer: Om skole og foreldrenes ansvar

Professor i pedagogikk Peder Haug stilte til nettmøte med Sunnmørsposten i anledning skolestarten.

Et av spørsmålene gikk på hvor mye ansvar foreldrene har - og hvordan dette ansvaret bør kommuniseres. Uten å skape for mye aggro. For aggro er der jo der ute.

Svaret er selvsagte greier - men av og til må det selvsagte dessverre sies:

Foreldra har svært mykje å seie for elevane sin trivsel og læring på skulen. Elevar som har foreldre som følgjer opp, følgjer med og held seg orienterte klarer seg betre enn elevar som har foreldre som ikkje gjer slikt. Dokumentasjonen på det er omfattande.

Det er også foreldra som har ansvaret for oppsedinga av borna, skulen er berre eit tilbod. Foreldra kan faktisk takke nei til tilbodet, og organisere opplæringa sjølve. Det er ikkje skuleplikt, berre opplæringsplikt.

Så ser eg det same som du, at det er vanskeleg å snakke om og med dei foreldra som ikkje gjer jobben sin som foreldre. Grunnen kan vere at enkelte av dei tek seg nær av det, og meiner at dei gjer så godt dei kan. Og det kan vel vere rett. Andre igjen bryr seg ikkje. Så er ein avhengig av å ha eit nokolunde godt forhold til foreldra, for eleven sin del. Store konfliktar mellom foreldre og skule går ofte ut over eleven. Difor er mange svært varsame med kva dei seier til foreldra om slikt.

Kanskje kan det vere ei løysing å få fram korleis foreldre bør te seg andsynest elevane, og gje råd om tiltak og handlingar i staden for å karakterisere det dei gjer som negativt og feil? Det fungerer i alle fall godt i andre samanhengar i skulen.

Skole-Norge: - Mye er blitt mye bedre

Åse Ranfelt jobber som lærer på Gran skole i Oslo. 97% av elevene har minoritetsbakgrunn. Her har hun jobbet i 13 år. Morgenbladet intervjuer henne i anledning skolestarten.

Var det bedre eller verre før, Ranfelt?

"Mye er blitt mye bedre. Bevissthet om hva som skaper god læring og veldig mye kursing, gjør at det blir mye mer levende læring blant lærerne."

"Vi har leksehjelp og åpen skole hver eneste ettermiddag. Vi har også frokosttilbud og kantine. Vi har tett kontakt med foreldrene, og i høst starter vi med foreldreskole."

Men 97 prosent minoritetselever, Ranfelt. Dette må da være helt forferdelig og helt umulig å forholde seg til. VG's gladsak fra i vår - "Barna er blitt fargeblinde" - må da være politisk korrekt vås. Er det ikke bare å gi opp? Eller er virkeligheten så god som VGs PK-propaganda skal ha det til?

"På en måte så er den det. Her er det en sånn salig blanding av alt mulig, at vi ikke forholder oss til etnisitet. Det som er viktig i vår hverdag er å greie å skape et miljø hvor vi jobber sammen, lærer ting og har det hyggelig."

Men når trioen skole, Oslo og minoriteter presenteres i mediene så skal det jo være negativt vinklet. At dette er noe et av verdens rikeste og mest oppegående samfunn UMULIG vil kunne være i stand til å takle i det hele tatt. At alt må gå til helvete.

Så, hva med noe negativt - Ranfelt. Hvordan ser dere på negative skriverier i avisene om skole og minoriteter - ja, dere som faktisk jobber med denne problematikken hver dag?

"Slike oppslag er ikke sunt for barna, det er ikke bra for dem å oppfatte at det er så mye negativitet. Vi snakker om det ja, for jeg mener det er viktig å realitetsorientere ungene. Noen av dem lever litt beskyttet her oppe på Furuset, for her er alle så forskjellige. De er nok litt naive med tanke på den motbøren de kommer til å møte ute i samfunnet."

Skolebarna på Gran må altså nyte livet mens de kan. Det norske samfunn er ikke fullt så hyggelig og harmonisk som det dere opplever der oppe på Furuset.

Nok av folk som vil juble skadefro om dere i framtiden skulle trå et steg eller to feil.

Ranfelt sier at unger er unger. Jepp. Og folk er folk.