Wikileaks og Muhammed

Muhammedkarikaturene ble av enkelte forsvart med patos, tyngde, pompøsitet og frenetisk lidenskap. Det var ikke måte på hvor truet Vår Verden og Sivilisasjon var om vi ikke hadde mot nok til å publisere outrerte og hetsende ytringer.

I disse dager publiserer en organisasjon fakta. Reelle dokumenter. Forfattet av ansatte i stater og organisasjoner. For betaling.

Og denne publikasjonen - av, nei ikke hets og hat men fakta - fører til at organisasjonen og dets ledelse lyses fredløse og sammenlignes med terrorister. Presidentkandidater i Demokratifyrtårn mener endog at de som står bak publikasjonen bør likvideres. I samme land presser politikere leverandører av serverløsninger til å nekte organisasjonen plass. Faktaformidleren trues og tvinges til taushet.

Men hvor ble Muhammedkarikaturjubelgjengen av, egentlig?

Journalister bør slutte å sutre og begynne å rapportere. Om, for eksempel, sin egen pussige hang til å gi hetsere kilometervis med spalteplass mens faktaformidlere framstilles som terrorister.

Nei, faen. La oss heller skrive litt mer om smykker, tepper og Gelius.

Ta seg til rette-stat

En statsleder skryter av å ha beordret tortur - og ingen ser poenget med å foreta seg noe som helst mot mannen.

En varsler om den samme statslederens krigsforbrytelser påstås å ha forgrepet seg på to kvinner og etterlyses internasjonalt til stor mediedekning. Storbritannia slår fast at han vil bli arrestert umiddelbart om han setter sine bein på britisk jord.

Den påståtte overgriperen, ja.

Ikke torturisten.

På hjemmebane er Norges overvåkingstjeneste like klare på at det gjelder andre og hyggeligere regler for nære allierte enn for andre.

Overgrep mot nære allierte er viktigere enn overgrep fra nære allierte.

Er dette rettsstat eller ta seg til rette-stat?

Wikileaks og journalistisk dobbeltmoral

De siste månedene har en organisasjon publisert dokumentasjon som har fått blant annet stormakter til å skjelve i sine bukser.

Fredag kveld ble organisasjonens mest kjente journalist anmeldt for voldtekt.

Lørdag morgen ble hans navn offentliggjort i én svensk avis - og på en time eller to var navnet hans på førstesiden i alle norske nettaviser. VG, Dagbladet, Aftenposten, TV2, NRK - ja alle sammen.

Lørdag formiddag ble anmeldelsen henlagt. Det var ikke snakk om voldtekt allikevel.

Medieprofessor Rune Ottosen mener at pressen her burde ta litt selvkritikk:

"Det er ikke første gang i historien at budbringere blir svertet når de kommer med kritikk av makthavere, så her burde det vært vist ekstra varsomhet i bildet før man går til det skrittet å trykke en så alvorlig anklage."

Norsk presses yppersteprest, syvende far i huset og moralske temperaturmåler Per Edgar Kokkvold ser dog aldeles ikke noe problem:

"Da kan det ikke være slik når det foreligger en arrestasjonsordre i forbindelse med voldtektsanklager at pressen og mediene skal la være å skrive dette."

Dette reiser en del spørsmål. Skal alle kunne få smurt sitt navn i avisen om man anklages for voldtekt? Eller gjelder dette kun journalister? Eller gjelder det kun journalister som avdekker store saker? Eller gjelder det utenlandske journalister? Mens norske går fri? Eller gjelder det journalister som også er kjendiser? Eller gjelder det kjendiser som ikke er "ordentlige journalister" - de jobber i alle fall ikke i VG eller Dagbladet eller noe sånn.

Ekstra pussig blir det å lese Kokkvolds postulat "personen skal outes samma hvor lite hold det er i anmeldelsen" bare dager etter journalisten Jon Hustads oppgjør med seg selv og egen stand i kommentaren "Når fylla har offentlig interesse" en sak om (den manglende) journalistiske behandlingen av en påstått alkoholisert rådmann på nordvestlandet.

Alle visste - i følge Hustad - at kommunen her ansatte en løs kanon - men ingen i pressen våget å ytre så mye som et lite pip.

"For meg endar problemstillinga opp i ei rekkje banale og sjølvmotseiande prinsipp. Det einaste eg veit sikkert, er at eg ikkje hadde teke belastninga med å skriva om Eides alkoholproblem før han vart tilsett. Pressa feila, politikarane feila, og Eide feila."

Kokkvold må ta seg en tur ned fra tårnet.

---

- Snøvlende Versto kunne knapt stå på bena