Ingen øyne i Gaza

Israel sender militærvesenet sitt og border nødhjelpsskip. 2,9 eller 19 drepes.

Alle de døde er sivile. Alle de døde var passasjerer på båten.

30 eller 50 såres.

Dette skjer tidlig på morgenen.

Etter bordingen er det tyst fra passasjerene.

Mens Israels regjering og militærvesen presenterer sin versjon av det som skjedde.

I alle medier.

For mediene må jo rapportere noe? Og er det bare én versjon som rapporteres ja da må vi jo rapportere denne versjonen.

Alla mann, og ikke bare de som uansett kun ville ha formidlet denne versjonen.

Mobiltelefoner er dratt inn.

Satelittelefoner og nett jammes.

Regjeringer og utenriksdepartementer blir nektet å snakke med sine nasjoners borgere.

Familier aner ikke hvor deres slektninger befinner seg - om de er levende eller døde.

Etter 16 timer kommer endelig den første rapporten fra den andre siden. The Guardian møter en gresk mann ved et sykehus i Ashkelon.

"They hit me." Who? "Pirates," he answered

Avisen kommer også over en omtåket mann med blåveis som tas ut av en ambulanse. Han sier at der hadde vært "brutalitet" om bord, men at passasjerene hadde opptrådt ikke-voldelig. Det siste mannen sier før sykehusdørene slår igjen er

"We are all Palestinian now"

Under Gazakrigen var det pinlig nok norske sivile - Mads Gilbert og Erik Fosse - som måtte gjøre journalistenes jobb. Enten nå politikere likte det eller ei.

Denne gangen er det utrolig nok enda færre observerende og rapporterende øyne i Gaza.

Mens norske medier skrev side opp og side ned om Melodi Grand Prix og kommentariatet hisset seg opp over at Telenor visstnok fikk veldig ulovlig reklame av NRK så hadde skipene vært lastet og satt på kurs mot indre Middelhav for lenge siden.

Men ingen norske pressefolk syntes det var verdt turen.

Fornebu er jo tross alt nærmere.

Hvordan er det egentlig mulig? At hundrevis av aksjonister ikke får gitt sin versjon av det som skjedde på båten.

Og dette i en tid der Ytringsfriheten påstås å være viktigere enn noen gang?

At ytringsfrihetsprester driter i om øyenvitner til statlig brutalitet knebles da kan jeg virkelig tenke meg et bytte av prester.

For disse prestene betyr ytringsfrihet absolutt ingenting.

Frps øyne i Gaza

Siv Jensen uttrykte i januar stor misnøye. Stor misnøye - ikke over Israels bombing av kvinner og barn i Gaza - men over at de få nordmennene som var der fortalte hva de så.

Hun mente det var propaganda.

Det er vel derfor tvilsomt om Erik Fosse og Mads Gilberts bok "Øyne i Gaza" ligger under Siv sitt juletre i år. Men om hun ønsker seg flere vinklinger så kan hun jo laste ned FNs vurdering av Gaza-dokumentasjonen organisasjonen har brukt ikke rent lite midler på å grave fram:

The Mission conducted 188 individual interviews. It reviewed more than 300 reports,
submissions and other documentation either researched of its own motion, received in reply to its call for submissions and notes verbales or provided during meetings or otherwise, amounting to more than 10,000 pages, over 30 videos and 1,200 photographs.

Goldstone-rapporten foreligger på nettet i sin helhet eller for de med dårlig tid / et liv i en executive summary. Og de med enda dårligere tid / enda mer liv får da klare seg med Conclusions and Recommendations.

Eller eventuelt denne bloggen.

Om jeg skal tippe om Siv Jensen og resten av Frp-eliten har lest rapporten, executive summaryen eller endog et lite referat rundt hva den inneholder så er tipset Nei.

For det handlet jo aldri om hvilken eventuell slagside Gilbert og Fosse hadde. Det handlet jo om at uansett hvem som hadde stått for Israel-kritikken og uansett hvor godt fundert den hadde vært så hadde partiet Fremskrittspartiet nektet å forholde seg til den.

For de hadde uansett vært uenige i den av prinsipp.

Og det er jo ikke spesielt Vestlig.

Er det det da.

---

Forøvrig ser det ut som at behandlingen av faktainnholdet i rapporten ender opp i USA-framtvungne politiske hestehandler som etter all sannsynlighet ender opp med at mordere går fri.

Er det rart det blir terror.