Om å beklage ytringer

Aftenposten på redaksjonell plass:

"De (jødene) kommer ind som sildestim. De sætter sig fast over hele byen. Der er snart ikke en fruktbutik, et utsalg av brukte klær, et lager av ure og andet kram uten at der staar en smilende jøde bak disken. Osterhaugsgaten er fremtidens Ghetto eller jødekvarter. Men bare vent, om nogen tid finder vi dem snart som smarte eiere av villaer paa vestkanten. ... Snart har de foten indenfor en avis, en bank, universitetet og Nationalgalleriet."

Er usikker på om slikt oppgulp noengang har blitt beklaget.

Men hadde beklagelser skadet? At slikt er "første skritt mot sensur"? Neppe.

At beklagelser som prinsipp nå er forferdelig?

Vi gir ordet til danske politikere:

"Det er dypt, dypt pinlig at Tøger Seidenfaden selger seg ut av Danmarks og Vestens ytringsfrihet."

"Det er vanvittig. Det er krenkelser i mediene hver eneste dag. Slik er ytringsfriheten."

Politikere har altså ingenting i mot å beskrive Politikens ytringer og handlinger som ukloke - mens man i andre sammenhenger er ment å vokte seg vel mot å som politiker si noe som helst om hva mediehus foretar seg.

Før jul beklaget VG en ekkel ytring mot en minoritet.

Og flott var det. Det var alle enige om.

"Jeg har stor sans for vide rammer når det gjelder ytringer, men den der ville jeg som redaktør ikke brakt videre. Dette er ikke først og fremst en frimodig ytring, men en krenking av mennesker."

Men nå er beklagelser plutselig ikke så flott lenger.

Jaja.

Og politikere på ytre-høyre er klare på hvordan de ønsker at pressen nå skal agere:

"Jeg mener, at medierne skal genoptrykke tegningerne i protest mod Politikens forlig"

Men det er en stund siden i alle fall danske aviser slukte instruksjons-kroken fra den kristennasjonalistiske ytterkant:

"Ingen danske medier bragte tegningerne, da terrorplanerne mod Jyllands-Posten blev kendt, og der var heller ikke nogen tegninger i medierne, da tegneren Kurt Westergaard i januar blev udsat for et mordforsøg."

---

Konrad: Selvsensur i danske aviser

Hets avler hets

Hvorfor norsk presse gir mikrofoner til ko-ko ekstremister med hat-og-hets-budskap, konflikt-agenda og like mikroskopisk oppslutning som moral det forstår ikke jeg.

Hets, hat, sinne og frykt selger tydeligvis alt for godt.

Og hets avler hets.

Men kan det å trykke hets og hat fra enten den ene eller andre side noen gang føre til at det blir noen bedring på noe som helst?

O'Hellige Ytringsfrihet.

O'Hellige Politiske ukorrekthet.

Og hets avler hets.

Eller er det håp. Klassekampens Anders Horn spør i dag

"Kan man gå i rette med islamister uten å stemple muslimer?"

Han svarer

"Mohyeldeen Mohammad kan ha gjort en viktig jobb for det norske samfunnet, hvis det gjør at norske muslimer og ikke-muslimer klarer å samle seg mot en felles fiende."

Som et passende apropos ble den tidligere iranske konsulen Mohammad Reza Heydari i dag innvilget asyl sammen med sin familie.

"Jeg føler at norske myndigheter med dette gir sin støtte til den iranske opposisjonens kamp for frihet"

"Etter tjue år i diplomatiet og tre år som konsul ved den iranske ambassaden i Oslo, stod Mohammad Reza Heydari overfor et valg. På bildene av de blodige opptøyene i Irans gater i romjulen, så han noe han ikke lenger ville være en del av. - Jeg hadde ikke samvittighet til å fortsette, sier han."

Å behandle muslimer som én ensartet gruppe er umulig.

2 muslimer - 2 historier.

Og for enkelte virker dette utrolig nok å være en nyhet.