Journalistisk journalistbeskyttelse

Om man siktes for noe er det en fordel om man er journalist. For da får man ikke navnet sitt i avisa.

I flere uker har norske aviser sikret seg klikk, markedsandeler og annonsekroner gjennom å bidra å ødelegge livene til folk som er siktet for noe alvorlig, har gjort noe umoralsk (eller noe) eller er mistenkt for noe som muligens var alvorlig for hundre år siden.

Og den mediale skravla går om de siktede:

Dette føyer seg inn i en tradisjon som pressens personifiserte etiske råd Per Edgar Kokkvold satte sitt godkjentstempel på da Wikileaks-frontmann Julian Assange ble påstått å ha gjort noe i fjor høst. Kokkvold den gang:

"Det kan ikke være slik når det foreligger en arrestasjonsordre i forbindelse med voldtektsanklager at pressen og mediene skal la være å skrive dette."

Så ble tidligere denne uken "en kjent TV-personlighet" siktet for voldtekt av en ung mediestudine og man skulle tro at navn skulle kunne bli trykket også her. Spesielt i og med at nasjonen var midt inne i en voldtektsdebatt som muligens kunne hatt godt av å komme ut av "alle voldtekter begås sånn cirka av innvandrere"-sporet.

Men neida, lukene skalkes.

I så stor grad skalkes faktisk lukene at da en av de mindre mindre IT-skarpe knivene i journalistskuffen ved en feil outet navnet på journalisten en sen Twitter-kveld så endte det opp med VG.no-førstesideoppslag og oppstemt baluba fra sågar Kokkvold og Dagblad-kommentator Marie Simonsen.

Noe så rått som å navngi en som bare er siktet for noe det kunne de virkelig ikke tenke seg. Kokkvold igjen:

"Som sagt, jeg tror ikke det er mulig å hindre at navnet kommer ut når det først er publisert, men det betyr ikke at VG og Dagbladet eller andre medier, bør oppgi navnet når de omtaler saken."

Men verre skal det bli.

To dager etter at VG har øset seg opp over forferdeligheten i at noen kunne tillate seg å videreformidle navnet på noen som bare er siktet for noe så har VG.no en toppsak der man videreformidler navnet på en som bare er siktet for noe.

Synd for denne kjendisen at han ikke er kollega av Kokkvold, Simonsen og co.

Hvor vanskelig er det egentlig å være klare på at å navngi folk som bare er siktet det gjør man bare ikke?

---

- Snøvlende Versto kunne knapt stå på bena

Aftenposten, oktober 2010: Fotballspiller Dulee Johnson mistenkt for voldtekt.
Aftenposten, november 2010: Fotballspiller Dulee Johnson tiltalt for voldtekt.
Aftenposten, desember 2010: Fotballspiller Dulee Johnson frikjent for voldtekt.

Kampanjerende, svettende VG-tjukkaser vet best

Norsk politisk journalisme:

Kritiser en politisk beslutning fra en regjering utpekt av representanter for folkeflertallet. Hold trykket oppe i ukesvis.

Og om ikke argumenter fører fram - bruk personkarakteristikker. Saka er jo ikke viktig - det viktige er hvordan politikeren som fronter saka "er".

"Svetten rant som et middels vassdrag."

Svette impliserer nervøsitet, dårlig sak, dårlig lederskap - for lite Mann, for store sko.

Tre uker senere kom det fram fra samme journalismt at det var 45 grader i rommet pressekonferansen ble avholdt i.

Og når politikerne utpekt av folkeflertallet sier de skal be om en ekstra utredning - for å stilne mediestormen og dermed kunne jobbe med viktigere ting enn allerede besluttede saker - så tar journalismen dette til inntekt for at de i utgangspunktet hadde rett.

"Hvis man lurer på om regjeringen har gjort en god jobb, så er det bare å se hva de gjør nå. Dette er en gigantisk innrømmelse av et dårlig arbeid."

...og når igjen faktagrunnlaget ikke er tilstrekkelig stort til å kunne være fundament i en kommentarartikkel så må man legge vekta på intimisering og personliggjøring igjen:

"Ministeren er torpedert, harpunert og markspist."

"Den eneste grunnen til at ministeren ikke er kastet ut av Regjeringen for lengst, er at avgangen vil være aller pinligst for statsministeren selv.

"For ministeren rykker gårdsdriften i Telemark nærmere i ubehagelig fart."

Ja det er først og fremst fordi det gjør statsministeren pinlig berørt at han ikke sparker denne "markspiste bondetamp-noldusen fra distriktene som svetter så det renner når han møter litt motgang".

"Statsråden er en død sild"

Det vil bli master gjennom Hardanger.

Fordi folk flest ikke ønsker høyere strømregning. Og politikerne representerer folket.

Men saka har jo aldri vært viktig.

Dette har handlet om journalisters behov for selvhevdelse.

Spill og ball.

Med opposisjon - som mener det samme som regjering - på frydefullt slep.

- Her bor terroristen

Tre personer er arrestert, mistenkt for "å inngå terrorforbund".

At de er siktet og ikke dømt er ikke så lett å forstå ut fra dagens dekning av saken. Og om du lurer på hvor den ene av de tre - en kar på 37 - bor med sin kone og to barn så får du vite også det i VG og Bergens Tidende.

Bergens Tidende dokumenterer stoda i leiligheten:

"Det var mørkt og gradinene trukket fra."

Ja, familien var jo på ferie i Tyskland. Og så heter det gardiner og ikke gradiner.

PST har totalt siktet 10 personer for terrorhandlinger. Ingen er dømt.

PST har bommet og bommet.

Har PST rett denne gang - eller blir det nok en fadese.

Men hvor de som siktes bor bringes i alle fall på det rene.

Og så kan vi spekulere på hva de, bak disse gradinene, eventuelt kunne tenkes å ha vurdert å planlegge å muligens sprenge i luften om det nå er slik at PST denne gang har rett.

Journalismens arroganse

Aftenposten, lederplass i går:

Regjeringspartienes sterkeste kort er derfor ikke deres egen politikk, men at opposisjonen mangler et regjeringsalternativ som er troverdig både i politikkens innhold og analyse.

Unnskyld meg. Nå vet jeg ikke om Aftenpostens lederskribent stemte rødgrønt i 2005 men å påstå at de som gjorde det da og kan tenke seg å gjøre det nå gjør det fordi de misliker alternativet så mye - og ikke fordi de er fornøyde med det regjeringen har oppnådd - vitner om en allviterholdning som umulig kan være spesielt sunn.

Spill, ball og tull preget også alle andre mediers - blodrøde alle sammen, må vite - dekning av regjeringens sjupunktsplan tidligere i uken.

Det var ikke måte på hvor "kjedelig" det var.

Kjedelig (?) og god styring av landet er i alle fall i mitt hode bedre enn "frisk", "ny" og dårlig.

Men det å flette inn slikt selger muligens ikke spesielt mange aviser.

"Mer av det samme" er åpenbart fryktelig kjedelig for journalister. Men hvor mange av velgerne er det som har hatt det så forferdelig de siste fire år at de ønsker seg noe komplett annet?

Regjeringspartienes sterkeste kort er ikke deres egen politikk?

For noe nedlatende vås.