Bevisene blir for åpenbare - 17.januar 2009 - bombingen av FN-skolen i Beit Lahiya 17.januar 2009:
"Da vi tok av bandasjene begynte sårene å ryke og det luktet kjemikalier. Først skjønte vi ikke hva det var. Til slutt så vi ingen annen utvei enn å operere bort det brennende vevet"
"Det var som om lysende stjerner falt ned fra himmelen. Lyset var sterkt og hvitt"
"Hvitt fosfor forårsaker alvorlige brannskader og er svært vanskelige å behandle, blant annet fordi fosforsårene fortsetter å brenne om de kommer i kontakt med luft."
"Hvitt fosfor er ikke totalforbudt i krigføring, kun om det benyttes mot sivile eller mål i nærheten av sivile."
...innrømmelser og bagatelliseringer: Yigal Palmor, talsmann for det israelske utenriksministeriet:
"Ja, vi tok i bruk hvitt fosfor, men ikke på ulovlig vis"
Et par måneder senere - rapporter med litt mindre subjektive vurderinger enn den som den israelske regjering nødvendigvis er i stand til :
"Veslejenta mi brant til døde i hendene mine, men jeg kunne ikke hjelpe henne. Kroppene våre brant"
Men hvordan forholder Israelvenner seg til slikt? Jo man sondererer etter halmstrå:
"Israel fulgte krigens regler 'godt over gjennomsnittlig'"
For om ikke noe annet fungerer så dra opp Kongo-argumentet: "greit nok at Israel dreper og skader tusenvis av uskyldige sivile, men kan vi ikke i stedet fokusere på det som skjer i Kongo og sånn?".
Det blir som om vi som borgere på 30-tallet skulle droppe å tenke på Adolf Hitlers jødejakt for å heller utelukkende rette våre blikk mot Josef Stalins holdning til meningsmotstandere.
At det reageres på Israels framferd - både profesjonelt og privat - har jeg forståelse for.
Foto: Mohammed Abed/AFP/Getty Images
