Jan Guillou med yppperlig kronikk i gårsdagens (29.5.10) Klassekampen. Dessverre ikke å finne på nett (opppdatering: jo det er den: norsk, svensk), men her er et lite utdrag skrevet ned og publisert på Aftenpostens debattforum.
Han [Lars Vilks] har systematisk gått løs på dem det er lettest å krenke, og som lettest lar seg krenke. En liten minoritet av hysterikere, tullinger og arbeidsløse tenåringsgangstere blandt den drøye halvmillionen innvandrere og svartinger som Sverigedemokrater og liberale kulturskribenter slurvete nok føyser sammen under betegnelsen "muslimer".
Selvsagt ville 99.9% av disse menneskene aldri ha kommet på tanken om å stange ned Lars Vilks, og langt mindre true med å drepe ham eller forsøke å brenne ned huset hans. Likevel er andelen hysterikere og tullinger noe høyere blant "muslimene" enn for eksempel blant folk fra Skåne. Det har sin enkle og konkrete årsak. Blant skåninger finnes ingen folk med krigstraumer, ingen flyktninger som venter på en beskjed om liv eller død, oppholdstillatelse eller gjenutsendelse til Iran.
Blant skåninger er følelsen av å være diskriminert relativt sett ubetydelig. Skåningene er ikke arbeidsløse, fattige eller språklig handikappede, og de blir ikke utsatt for hatkampanjer fra lumske, små politiske partier. Det er derfor lite sannsynlig at man skal kunne bli stanget ned av en skåning. Det er derimot mer sannsynlig at folk som ikke kan forsvare seg verbalt vil bruke råtne tomater i stedet for ord, eller faktisk stange noen.
Kjernen i Lars Vilks´ prosjekt er altså at han langer ut mot mennesker som er så svake at de ikke kan forsvare seg med ord, ytringsfrihet meg her eller der. Hyklersk kaller Vilks dette en test av ytringsfrihetens grenser. Ifølge denne politiske strategien, som ble oppfunnet i Danmark, må ytringsfrihetens grenser alltid testes på muslimer. Til tross for at vi allerede vet svært godt at slike grenser ikke finnes. Altså er prosjektet feigt. Dersom Lars Vilks ønsket å teste ytringsfrihetens og kunstens grenser i et demokratisk samfunn, burde han for eksempel begynne å hetse homsebevegelsen. Eller tegne artige tegninger der kjente kulturjournalister framstilles som pedofile.
Da ville han verken blitt stanget ned eller drapstruet per telefon. Han ville derimot blitt revet i stykker av en ødeleggende kampanje på avisenes kultur- og ledersider, siden angrepet i dette tilfellet ville ha vært rettet mot "muslimenes" rake motsetning: de mest taleføre og velformulerte. Lars Vilks´ ytringsfrihet ville da ha vært like stor som under hans nåværende streben for å håne de maktesløse. Så er det da ikke ytringsfriheten som er problemet, men den politiske moralen.
Eksempel på "liberal kulturskribent" : Bloggeren Den Tvilsomme Humanist
Eksempel på "liberal kulturskribent" : Debatt- og kronikkredaktør Knut Olav Åmås v/f.eks Sara Azmeh Rasmussen
Moo Woo
for 10 timer siden
