Siv Jensen hadde et resonnement i går kveld der hun likestilte demokratisk valgte Hamas med Al-Qaeda og sa at om vi ikke gjør Israels jobb med å utslette terroristene så vil Hamas slå seg sammen med Hezbollah og Al-Qaeda, gjøre hverandre sterke for så å bombe alle oss i Vesten slik USA, England og Spania i sin tid ble utsatt for terror.
Og da er det vel lite poeng å ha dialog med dem?
Eller er Jensens framstilling noe, som hun selv ville ha sagt det om det var Mads Gilbert som hadde sagt noe, "farget"?
Vi får holde dette spørsmålet i live framover og se hvem som endrer mening. For jeg regner med alle har en mening i dag?
Enten demoniserer man fienden - for eksempel som et ledd i forsvar av uhyrlige handlinger - eller så innser man at man nok enten ikke ønsker å utslette den eller innser at man ikke klarer å utslette den.
Og uansett er jo da utfallet at man til syvende og sist setter seg ned og snakker sammen.
Men hvorfor da vente?
Hadde verden gjort som det Norges regjering gikk inn for for to år siden hadde vi kanskje hatt fred i dette området i dag? De som valgte den andre linjen har fått forsøke seg - og har, som vi ser i disse dager, feilet fullstendig. Da bør man kanskje forsøke andre metoder. Det å komme seg til Kina ved å grave hull i bakken var kanskje ikke det lureste allikevel.
Dette som da egentlig helt unødvendig utfyllende informasjon for å understreke trådspørsmålets både viktighet og enkelhet.
Alle bør være i stand til å svare ja eller nei på dette.
For å avslutte med et sitat fra Israelvennen som er nestleder i Kristelig Folkeparti (Vårt Land, 7.januar):
En kan si hva en vil om Hamas, men en kommer ikke utenom å snakke med folk som vinner valg
