Norske Le Monde diplomatique ble også drevet som en idealistisk non-profit avis. Med Norsk kulturråds støtte på 15 prosent – ikke engang én årslønn – dekket vi kostnadene med et skrik.
Eksempelartikler fra siste nummer:
- Trenger vi Finanssektoren?
- Biodrivstoffets bakside
- Har Israel tapt legitimitetskrigen?
- Endelig fred i Kashmir
- Massenes visdom eller ekspertisens endelikt?
- Hva kan vi lære av krisen i 1873?
Avisen distribueres blant annet som et vedlegg til Dagsavisen én fredag i måneden og er så tettpakket av solid, oversatt stoff at man maksimalt klarer å fordøye en artikkel om dagen.
Originalavisen er på fransk og i og med at den fransklesende del av det norske folk er forsvinnende liten så forsvinner dette europeisk/franske perspektivet fra norsk mediebilde.
Et perspektiv som har vist seg å være vesentlig annerledes enn det engelsk/amerikanske som det norske nyhetsbildet ellers er bortimot 100% fyllt opp av.
Er Kulturrådet så politisk nykorrekt at man følte man måtte kutte to venstresideaviser for å kunne kutte støtten til det kristenfundamentalistiske tungetaleorganet Norge IDAG?
For å "slippe bråk" fra den kristenkonservative høyresiden?
Som om det skulle være mulig...
Til forskjell fra en presse som domineres av engelske kilder, kommer journalistene i Le Monde diplomatique helst fra franske, spanske og arabiske kultur- og språkområder. Fordi Kulturrådet prioriterer «original» norsk journalistikk, risikerer altså norsk og skandinavisk offentlighet å miste hva 46 andre land har tilgjengelig på eget språk.
Også den kommunistiske avisen Friheten - som oppstod som en del av motstandskampen mot nazistene under krigen - mister støtten:
Det er unikt i norsk pressehistorie når Friheten regelmessig kan gi ut en 12-16 siders ukeavis, med en redaktør på en beskjeden halvdagslønn og en ombrekker med maks to ukedagers lønn. Alt det øvrige avisarbeidet er basert på frivillige medarbeidere og pengeinnsamlinger blant lesere. Derfor er det skammelig at folk som ikke har lest avisa over tid, nå forsøker å kvele den ved å nekte den støtte av skattepenger som også dens lesere gjennom årtier har innbetalt.
Hele kuttlisten:
- Norge I DAG - Fra 1.029.000 i 2008 til 0 i 2011. Reaksjon.
- Le Monde Diplomatique - Fra 346.000 i 2008 til 0 i 2011. Reaksjon.
- Friheten - Fra 673.000 i 2008 til 0 i 2011. Reaksjon.
- Ukeavisen Ledelse
- Fra 307.000 i 2008 til 0 i 2011. Reaksjon.
Fremskrittspartiets Ulf Erik Knudsen reagerer på Norge I DAG-kuttet:
Dette er nærmest skandaløst, og kan nesten karakteriseres som et statlig maktovergrep mot pressefrihet og pressemarked. (...) Dette er bare nok et grep for å forsterke den systematiske avkristningen som denne regjering driver med i dette landet. Norge IDAG skriver om religiøse spørsmål på en slik måte at det ikke er egnet å støte noen
Den samme Ulf Erik Knudsen uttalte i fjor sommer følgende:
Noe av det første vi vil gjøre er å kutte pressestøtten. (...) Vi vil heller prioritere lokalavisene, sier Knudsen, som mener avisene må skjerpe seg og gjøre seg mer salgbare. (...) De kan ikke regne med støtte. De må orientere seg mot det publikum liker. Det er markedet som bestemmer hva som er kvalitet, selvfølgelig er det det.
For ordens skyld: ja, det er den samme Ulf Erik Knudsen. Som den gang resonnerte som Hegnar gjør i dag: Le Monde Diplomatique "er det reneste rør" og pressestøtte er fysj. Hegnar er dog ikke på kristenstemmejakt og snur dermed ikke kappe etter vind. I motsetning til Knudsen som virker å knapt nok fundere et sekund over hva han mente i går om det å mene det motsatte i dag er mer opportunt.
Den kristenkonservative høyresiden har mobilisert - og fått gjennom - vesentlig mer trøkk enn venstresiden i denne saken. Er det et uttrykk for at pressen i Norge i 2009 er venstreorientert?
Eller er det uttrykk for det motsatte.
Jeg tror det er på tide at norske avisredaktører må forstå at de også kan bli utsatt for en vurdering. Det er ingen ting spesielt for oss å vurdere aviser. Vi vurderer hvert år seksti til sytti kulturtidsskrift og flere bøker, sa Grepstad i radiodebatten
