Under stortingsbehandlinga av endringer i yrkestransportloven gikk Frp imot det faglige kravet om rett for ansatte til å gå over fra stilling i tapende til vinnende selskap og til å beholde lønnsansiennitet ved anbudskonkurranser i kollektivtransport. Et slikt krav ville jo underminere hele vitsen med konkurranseutsettingen, konkurransen om å ha de laveste arbeidskraftkostnadene.
Så om du bor på Vestnes og jobber i kiosken på ferja som går til Molde så er Frp i mot at du skal kunne fortsette å ha denne jobben om selskapet som eier ferja taper den neste anbudskonkurransen. Du må søke om jobb som kioskarbeider i det nye ferjeselskapet og starte på bunnen igjen. Uten ansiennietet i det hele tatt. Og med endrede lønns- og arbeidsvilkår. Og om nye to eller fire år er det samme runden på nytt igjen.
Og det samme gjelder, naturligvis, bussjåfører. Kan noen være overrasket over at stadig flere av våre bussjåfører kommer fra Øst-Europa? Lønns- og arbeidsvilkår er blitt så dårlige at nordmenn ser seg om etter andre jobber.
Men kollektivtransport er altså bare starten. Frp ønsker mer av denne utviklingen. Senest i dag varsler Frp om en ny bransje som skal følge samme utvikling med forverring av arbeidsvilkår: sykehjem. Er du sykepleier eller jobber på kjøkkenet på et sykehjem må du altså måtte innfinne deg med en tilsvarende lite forutsigbar arbeidstilværelse:
Carl I. Hagen ser for seg at pasientene ved et sykehjem deles i fire grupper, etter hvor stort pleiebehov de har. Det blir igjen utgangspunktet for prissettingen på anbudet sykehjemmet leverer. Hagen vil også ha et skarpt skille mellom kontoret som bestemmer hvem som skal få plass, og de som tilbyr plasser.
Berntsen skriver videre:
Dette gjør Frp et utpreget politisk uttrykk for små og mellomstore bedriftseiere, særlig den stadig økende mengden av kontraktører som både privatisering og konkurranseutsetting under skiftende regjeringer - og outsourcing innen det private næringslivet - har produsert de siste 20-30 åra. Ved å gå i spissen for privatisering og konkurranseutsetting har Frp - med god hjelp av andre partier - så å si skapt sitt eget velgergrunnlag.
Det er helt rasjonelt at en eier av et par trailere, som konkurrerer med andre småeiere om å få anbud på kjøring for postvesenet eller andre større konsern, vil oppfatte organisering og krav om tariffavtale for sine sjåfører, samt økning i skatter og avgifter, som ødeleggende for hans eller hennes mulighet til å gi det billigste anbudet og dermed være i stand til å betale rentene på bankgjelda og overleve.
Frp samler slike grupper bak hovedparolen om sterk nedsetting av skatter, avgifter og offentlige inngrep, inkludert bruk av progressiv skatt til å utjevne inntektsforskjeller.
Nei la oss heller snakke om Mulla Krekar, Erik Fosnes-Hansen og Heide Grande Røys sine sengekamerater, folkens.
Ali Esbati om sammenhengen mellom velferdsstatsomfang og fagforeningsstyrke.
