1814-grunnloven brakte ingen store forandringer i fremmedlovgivningen: tatere, utenlandske tiggere, munker og jesuitter, og jøder ble erklært for uønskede. Den største forandringen i lovverket var kanskje at den såkalte jødeparagrafen ble strammet inn: i "dansketiden" kunne jøder få adgang til riket hvis de hadde kongelig leidebrev; denne ordningen ble nå fjernet. En konsekvens av dette var blant annet at en dansk utsending og hoffråd av jødisk avstamning ikke fikk komme inn i Norge for å føre forhandlinger da norske myndigheter ønsket å ta opp et statslån av Danmark. Forhandlingene måtte derfor finne sted på svensk side av Svinesund.
Jødeparagrafen ble opphevet i 1851, mens jesuittene og sigøynerne måtte vente helt til 1954 med å igjen slippe inn. Dog til samtlige KrF'ere, halve Bondepartiet og noen Høyrefolk sine skarpe protester:
Stortingsinnstillingen viser forståelige - men misforståtte - bekymringer. Man kunne visstnok ikke stole på jesuittene. De er ubetinget lydige mot paven, og har en problematisk moraloppfatning som tillater løgn og alle midler for å nå deres mål - til stor skade for barn og unge.
Det vil si sigøynerne slapp heller ikke da inn fordi man innførte en ny formulering som sa at "omstreifere o. l" kunne avvises - noe som i praksis innebar at sigøynerne måtte holde seg ute.
I og med at tilhengerne av religionen Islam visstnok har en felles kultur som går i arv til kommende generasjon, generasjonen etter der, generasjonen etter der (og så videre) og som om få år vil innebære både kjønnsfascisme og voldelige opptøyer så er det vel greit å være føre var og innføre noen stramme lover og regler mot disse grupperingene allerede i dag?
Eller er det bare ørkesløs, monetært innbringende bjeffing som er formålet - og ikke endringsmedførende biting?
Nå har man sagt A lenge nok - på tide å, som i 1814, si B nå, nynasjonalister.
Hva er tiltakene?
