Kanskje like greit å fortelle selv i stedet for å la ansatte ved Ullevål sykehus lekke taushetsbelagt informasjon for noen tusenlapper utover sommeren for å holde saken varm og avisen Dagbladet i økonomisk live.
Om sykdomsforløpet
Jeg begynte å føle meg dårlig tirsdag for 14 dager siden. Likevel gikk jeg på jobb dagen etter, fordi jeg hadde så mye å gjøre. (...) Men feberen tiltok, og klokken seks på ettermiddagen sovnet jeg i sofaen på kontoret. Først flere timer senere våknet jeg, og greide å kare meg hjem. (...) Dagen etter var han sjanseløs, og måtte bli i sengen med over 40 i feber. Både på fredag var han enda verre, og tok kontakt med bedriftslegen på Stortinget. (...) Bjørg ringte til Riksospitalet. Etter hyggelig kontakt med flere ansatte der, fikk hun beskjed om at jeg kunne henvende meg til mottagelsen på Ullevål. Årsaken til at jeg ble vist dit, var at Rikshospitalet ikke kunne ta imot denne typen akuttilfeller.
Om rommet:
Deretter ble jeg overført til et rom som lå for seg selv. Der var det flere rør i taket, og svært kraftig lufting. Jeg tror det var et slags isolat, som vanligvis brukes for å isolere smittefarlige personer.
Ryan syntes etter hvert det ble gruelig kaldt på rommet. Først spøkte han med sykepleierne og lurte på om «det var mulig å få inn en vedovn her». (...) Det tror jeg ikke de forsto, så da spurte jeg i stedet om ekstra tepper. Jeg sa ifra fem ganger om at det var fryktelig kaldt på rommet. Til slutt hadde jeg fått fire tepper, og da det ikke hjalp, måtte jeg ta på meg boblejakken jeg hadde med meg. Jeg lå og ristet
Til slutt ba han om å få flytte ut i korridoren, eller på badet. - De sa de ikke hadde noen senger ledig. Men jeg hadde tatt hva som helst for å slippe å ligge der å fryse. Jeg var redd jeg ville bli «storklein», som vi sier på trøndersk.
Ryan fikk nei til dette. Da sto han selv opp, tok med seg stativet som forsynte ham med intravenøs medisin, og satte seg i en stol i gangen. - Det var derfra jeg ringte til Bjarne Håkon Hanssen, rådgiveren min og et par andre venner, sier han.
Om kontakten med sine venner:
Jeg kontaktet ham og to-tre andre nære venner for å fortelle at jeg var innlagt med lungebetennelse, og hvordan jeg hadde det. I den forbindelse fortalte jeg at det var så kaldt på rommet at jeg hadde flyttet meg ut i en stol i korridoren utenfor. Og jeg tilføyde noe sånt som at «det er sannelig ikke så greit å være pasient heller»
Jeg blir oppgitt over de delene av norsk presse politikerkorps (les: Fremskrittspartiet) som har forsøkt å spille politisk på Inge Ryans sykdom.
40 i feber på tredje dagen, redd, iskald og oppgitt: en visstnok ideell situasjon for konspirerende samtaler, politiske overgrep, maktmisbruk og ekkelt samrøre.
At bloggere plasserer seg der den politiske sympatien ligger er dog som forventet.
"Bjarne Håkon må gå!"
Herregud.
Takk til VG som stakk hull på denne Dagbladet-ballongen.
