Man burde kanskje bli enige internt om hva ens eget prosjekt egentlig er før man anser seg selv som en blokk mot den andre blokken man maner fram og åpenbart misliker slik.
Frp kritiseres i disse dager, av sin egen side i "kulturkampen", for standpunkter omkring aktiv dødshjelp, oljeboring, antimiljø, kontantstøtte, integrering, alkoholpolitikk og veisikkerhet samt uvilje mot pensjonsreform, manglende evne og vilje til å prioritere, naive holdninger til offentlige utgifter og styring av sykehus.
Hva skal man med fiender når man har slike venner.
Ikke før er George W. "oss-mot-dem" Bush dratt tilbake til Texas før det dukker opp velpleide, unge menn som drar opp sin egen karrierebyggende variant rundt samme formel. Men formelen fordrer et visst indre samhold.
Og - ikke minst - dette klare prosjektet, da. Om man påberober seg å ha folk flest i ryggen så blir det noe undergravende for egen virksomhet at man krangler internt.
Rune Slagstad sier det presist til Dagbladet:
Overgangen fra en angivelig liberalitet til det illiberale er forbausende kort hos enkelte, for eksempel i spørsmål som gjelder innvandring. Tojes problem er det samme som FrPs — bare på et høyere nivå: Han representerer en autoritær liberalisme, der det autoritære får legitimitet hvis det kan kalles folkelig.
...og Henrik Thune er ikke langt bak:
Det vi ser er en nasjonal reaksjon på at den norske monokulturen er truet, en sorg over det monokulturelle Norge som forsvinner. Vi kan kalle det en monokulturell sentimentalitet. Det kan være vanskelig å se den klart, fordi den er skjult bak liberal retorikk.
