Et velfungerende marked forutsetter rasjonelle aktører med god tilgang på informasjon og samtidig evne til å bruke informasjonen til å ta rasjonelle valg.
Konklusjonen: dette markedet virker å være umulig å traske seg rundt i.
Ingen butikker virker å føre de samme merkene - og det å sammenligne mellom butikker for å finne ut om "et godt tilbud" egentlig er et godt tilbud blir følgelig umulig.
Ja det kommer endog for en dag at to vidt forskjellige merker og modeller i to, for legfolk som meg selv, vidt forskjellige butikker EGENTLIG er én og samme sykkel. Og en og samme butikk.
Man gidder bare ikke å fortelle kunden det.
Det selges 400.000 sykler og 400.000 par ski i Norge hvert år. Sportsbransjen vokste 13% fra 2006 til 2007 og 7 % fra 2007 til 2008. Og nå i 2009 melder bransjen - til tross for finanskrise - om et salg som overgår alt man har oppnådd tidligere: 1.kvartal 2009 var 10% bedre enn 1.kvartal 2008.
Men betyr stor bransje og, tilsynelatende, mange aktører at man konkurrerer?
Om man nå gidder å være en slik forbruker markedsfundamentalister later som at vi er alle sammen - en slik som går gjennom Oslos gater mellom Intersport, G-sport og Sportshuset-butikker på jakt etter gode produkter til god pris - burde man ikke bli fortalt at dette egentlig er én og samme butikk?
I og med at de alle inngår i det Olav Nils Sunde-eide Gresvig-konsernet. 43% av landets sportsbutikker er et Gresvig-foretak og konsernet har 42% av omsetningen.
Bransjen selv velger å presentere aktørene slik:
Men hva betyr Bjørn Rune Gjelsten-eide Sport1 sin innlemmelse av Anton Sport for den vanlige forbruker? For eksempel at kompisene Gjelsten og Sunde sitter på 69% av butikkene og 60% av markedet:
Og hvorfor er kun én av Fjellandregimets 128 MX-Sport-medlemmer (3.største aktør) å finne i Oslo? Om man klarer å ta store markedsandeler alle andre steder i landet - hvorfor finnes det omtrent ikke butikker der halvparten av sportsmarkedet befinner seg: på Østlandet?
En ting er at aktørene i dette markedet er færre enn bransjeorganisasjonen later som. Enda verre er at sportskjedene har delt salget av de kjente merkene mellom seg - og dermed slipper å konkurrere på pris:
Giganten G-Sport selger sekker fra Haglöfs og Fjellsport. Utfordreren XXL satser på sekker fra Helsport, Lundhags, Lill-Sport og The North Face. Sportshuset selger Bergans, mens Intersport selger McKinley og Berghaus. (...) Samme trend finner vi for fottøy til fjellbruk. G-Sport selger støvler fra Garmont og Alfa, mens XXL selger støvler fra Salomon, Viking og Meindl. Sportshuset selger Crispi- og Scarpa-støvler.
Om du har funnet en modell du har lyst på - for eksempel en testvinner - så får du altså kun én pris på denne.
Fordi merket kun leveres av en aktør.
Og de "konkurrerende" bedrifter er naturligvis svært fornøyde med et slikt monopol. Ola Bye, kjededirektør i G-Sport:
Det er ingen hemmelighet at det gir bedre kontroll over distribusjon og konkurransesituasjon. Det bidrar til å sikre marginene i butikkene.
Og når "marginene i butikkene" sikres så sikres naturlig nok også inntektene til mangemilliardærene Sunde (Norges 15.rikeste - formue på 7 milliarder) og Gjelsten (Norges 56. rikeste - formue på 3,1 milliarder).
På bekostning av butikkenes kunder.
Fra Fremskrittspartiets partiprogram:
Regulering fra myndighetene burde i prinsippet være overflødig i en fri økonomi, siden konkurranse og innovasjon ville hindret monopoldannelse.
Slikt framstår som noget naivt.
