Men den verste massakren på norsk jord har ikke så mye som et minnesmerke over seg. Natt til 18. juli 1942 ble 288 fanger skutt eller brent ihjel i Beisfjord fangeleir ved Narvik. Og på fire måneder døde (i praksis: ble drept) 748 av fangeleirens 900 innsatte.
Med norske hirdmenn som vakter. Minimum - for dette er det av ukjente grunner ikke forsket særlig i.
Når en i dag snakker med noen av dem som overlevde leirene i Beisfjord og på Bjørnefjell, sier de fortsatt i dag at den verste tiden var ”der oppe på fjellet”. Hvis man spør hva fjellet heter, vil de svare: Dødens fjell. Det var det de kalte det, Dødens fjell. Uten anførselstegn.
(Fra boken Beisfjordtragedien av Ljubo Mladjeović(1989))
Kulturminnevern er en del av kulturpotten som Frp ønsker å kutte drastisk i. Selv om retorikken konsentrerer seg om de tre prosentene av potten som går til kunstnere man ikke liker produktene til.
Men et minnesmerke over den største massakren på norsk jord bør vel alle partier være i stand til å finansiere?
Noen film a la Max Manus blir det nok dog ikke.
I og med at det var jugoslaver som ble massakrert og ikke nordmenn.
Serberleiren i Beisfjord var den verste av alle. Da transportskipet Kerkplein kom til Narvik juni 1942 var det 901 serbere om bord, 895 av disse ble plassert i Beisfjord. Etter 3—4 måneder var bare 150 i live, ved krigens slutt levde 96 av de 895. En kriminell, en morder, Stefan Talisman fra Zagreb, var SS-bødlenes høyre hånd i flere leire. I Beisfjord kvalte han med egne hender over 100 mennesker.
